Heidi snakker om tiden som global småbarnsmamma, sin kunstinteresse, kvinner&prestedømmet og livsfilosofi

Legg igjen en kommentar

10. mai 2014 av Eline

Navn: Heidi Eljarbø Morrell Andersen heidi 2011(1)
Bosted: Moss
Interesse: Kunst, jeg maler og har en akvarellutstilling ca. en gang i året. Jeg elsker bøker og kunsthistorie med en «passion». Jeg begynte med genealogi som 15-åring og gleder meg veldig til å treffe mine forfedre en dag. Jeg glemmer tiden når jeg sitter og jobber med dette arbeidet. Jeg liker å være sammen med familien min og gå tur med vår Wheaten Terrier, Hector, i regn og vind. Jeg liker lukter – for eksempel lukten av nyklippet gress, sommerstøv i regnvær, barnebarna.  Jeg er en sporadisk flink husmor – litt av og på.
Utdannelse: Art & Design på Brigham Young University.
Jobb: Jeg ville være hjemme når barna var små og jobbet med noe som kunne kombineres med dette. Jeg designet korsttingsbroderier for Ukeblad hadde egen business med fargeanalyse som kunne gjøres hjemmefra. Senere drev jeg en helsekostforetning og nå er jeg på Kirkens eiendomsforvaltningskontor. Jeg er også tilknyttet Kirkens oversettelseskontor.
Oppgave i kirken: Leder for hjelpeforeningen i «Staven», dvs. for et område som strekker seg fra Fredrikstad til Trondheim
Blogg: http://heidieljarbo.blogspot.no/ – Tales from the Duck and Cherry
Pinterest:http://www.pinterest.com/heidieljarbo/
Facebook: https://www.facebook.com/profile.php?id=668166262

Jeg vokste opp med enten en malerkost eller en penn i hånden. Min far var kunstner, og for meg var det opplagt at det var det jeg ville studere, da jeg som 17-åring dro til Brigham Young University i Utah, USA. Jeg merket tidlig at historie også var en lidenskap som gjorde meg glad – kunsthistorie, kleshistorie, genealogi – alt som handler om mennesker og liv i gamle dager. I dag elsker jeg besøk i gamle slott og skriver romaner om heksejakt og massesuggesjon på 1600-tallet.

Aller mest er det familien min som opptar meg. Menneskelige forhold er spennende og så verdifullt, at man hver eneste dag må sette det øverst på listen sin. Da barna mine vokste opp, flyttet vi ofte. Fra jeg ble gravid med mitt første barn flyttet vi 16 ganger. Vi sendte ikke flyttelass tvers over byen, men til den andre siden av jordkloden! Hva kunne jeg gjøre for å hjelpe familien min å føle seg hjemme på nye steder?
Jeg tolket begrepet hjem som et sted der de jeg var aller mest glad i var tilstede og noen av mine kjæreste bilder hang på veggen. Hadde jeg de to tingene, var jeg OK med det meste. Men det var noen regler jeg satte for meg selv. Den ene var at jo bedre jeg lærte språket og kulturen i det landet vi bodde, jo mer hjemme ville jeg føle meg. Den andre var at barna måtte kunne skrive og snakke på både engelsk og norsk, for å kunne kommunisere med besteforeldre i Oslo og California på deres eget språk. Ofte var folk rundt meg frustrerte fordi de ikke forsto hva jeg sa når jeg snakket med barna mine, men jeg ga meg ikke. For meg var det pinlig om ikke barna kunne snakke med slekten sin.

Etter at vi flyttet til Sveits, merket jeg at den eldste datteren min ikke sov om nettene. Jeg fikk det for meg at det var fordi hun ikke kunne kommunisere på fransk. Hun var jo så vant til å kunne snakke med folk overalt ellers. Så litt mot min vilje meldte jeg henne inn i en liten barnehage i gaten nedenfor leiligheten vår. Dermed var problemet løst. Hun begynte å forstå og snakke fransk – og sov om natten.
Da vi bodde i Østerrike måtte jeg finne måter som gjorde det morsomt for barna å holde på både det norske og engelske språket. Når de trengte penger – som før jul, da de ønsket å kjøpe gaver – betalte jeg dem for å skrive brev til besteforeldrene i Norge og USA. På den måten tjente de penger, holdt kontakt med familien og fikk øvd seg på å skrive både engelsk og norsk. Ellers foregikk jo både skole og lek med vennene på tysk. I Japan måtte jeg ta et valg: bruke mye tid på å lære japansk eller benytte den tiden til noe annet. Jeg visste det ville være tidkrevende og valgte det bort. I dag angrer jeg litt på det. De få setningene jeg lærte meg på japansk kommer jeg ikke langt med, men allikevel har jeg fått en stor kjærlighet for det japanske folk og respekt for deres kultur.

Å være en global mor har vært en utdannelse i seg selv. Man kan lære mer av å reise og bo i andre land, enn å studere geografibøker. For vår familie har det åpnet vårt syn på mennesker, kulturer og ikke minst språk. Canada, seks amerikanske delstater, Sveits, Østerrike og Norge. Vår rikdom er erfaringene vi har gjort oss. Ulempen ved et slikt liv kan være at man er fjernt fra den utvidede familien sin. Jeg hadde aldri besteforeldre til å sitte barnevakt og det var langt og dyrt å reise hjem på besøk. Vårt mål var allikevel å reise hjem til besteforeldrene hvert år og vi forsaket å kjøpe møbler og andre gjenstander, slik at vi kunne gjøre det. Et annet faremoment er at barn ikke er lenge nok på et sted til å etablere langvarige vennskapsforhold. Hvis man stadig flytter må de om og om igjen knytte nye kontakter. Men det kan være positivt hvis man beholder dem, og dermed har mange, mange venner.

I dag bor jeg i Norge og trives godt med det. Familien har vokst og består nå av ni voksne barn, svigerbarn og et økende antall herlige barnebarn, i tillegg til en undulat og en litt rampete Wheaten Terrier.
Vår familie er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Som leder for kvinnene i kirken i Norge i et område som strekker seg fra Trondheim til Fredrikstad, har jeg ofte anledning til å undervise om kvinnens rolle og fortelle dem hvor verdifulle de er. Jeg kjemper for deres rettigheter og det at vi blir både sett og hørt, i kirkesammenheng og i verden. Mye står på oss som kvinner, at vi tør å vise hvem vi er og står opp for det vi tror på.

I det siste har nyhetene vært preget av spørsmål rundt kvinner og prestedømmet. Noen kvinner har utfordret tidløse prinsipper og til og med kirkens doktrine. Jeg personlig har aldri hatt problemer med at kvinner ikke har prestedømmet. Det er mange andre oppgaver for meg, blant annet det å føde barn og være mor. Jeg føler respekt og omsorg fra de mannlige lederne i kirken og det en glede å være med å tjene. Vi bør konsentrere oss om det vi som kvinner har og kan få til, i stedet for det vi ikke har. Prestedømmet er til velsignelse for alle mennesker, både menn, kvinner og barn. Alt vi gjør i kirken er under prestedømmets inspirasjon og organisasjon. Det er vår himmelske Faders prestedømme, ikke vårt. Og dette prestedømmet veileder kvinner og gir dem rett til alle ordinanser som hører med. Menn er ikke prestedømmet, de bærer det.

Vi er heldige som har ledere i kirken som respekterer kvinnene. Dette hører vi stadig i taler de holder og føler det i det de sier. Vår forrige profet, Gordon B. Hinckley sa: «Folk lurer på hva vi gjør for våre kvinner. Jeg vil fortelle dere hva vi gjør: Vi lar dem komme frem og ser med undring på alt de får til.» Det er ingen forskjell på menn og kvinner på den måten. Kvinner har rett til personlig åpenbaring, akkurat som menn. De kan også oppnå frelse på samme måte som menn, om det er det de ønsker og lever for. Yin og yang var noe jeg studerte på universitetet. De to motsatte og komplementære kreftene, er knyttet til og avhengig av hverandre. På samme måte betyr ikke likhet og enhet det samme som å være nøyaktig samme person. Å streve etter å være helt like og identiske er umulig når mann og kvinne er to forskjellige personer i utgangspunktet. Å bære prestedømmet betyr at mann og hustru kan dele det ved å være ett med prestedømmet i sin familie akkurat som de arbeider for å være ett i sitt ekteskap. At det er min mann som har oppgaven med å utføre selve ordinansene, er ikke vanskelig for meg. Jeg er stolt av ham når han tjener andre. Og jeg ser at vi som kvinner har fått mange andre oppgaver med å tjene andre i vår familie, i vårt nabolag og ellers i kommunen der vi bor.

Jeg synes noe av det mest spennende med livet, er at vi lærer noe hver eneste dag. Det å bli eldre er også fint. I dag bryr jeg meg ikke om hva folk sier hvis jeg velger å gå ut av huset med en lilla hatt på hodet.
Min filosofi – å velge det man synes er best og så gjøre det beste ut av valget man har tatt.
Mitt håp – å bruke utfordringene i livet til å bli en bedre person.
Mitt mål – å smile til Gud samme om det er en lett eller vanskelig dag.

Heidi

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Arkiv

%d bloggere like this: