Skal jeg bli eller gå? Min reise med tro og tvil

5

14. mai 2014 av Eline

English translation: http://www.jojobjerga.com/to-be-become-and-to-stay-elines-story/
Navn: Eline Strand-Amundsen
Alder:32
Sivilstatus: Gift, 4 barn på 9,7,3 og 1 årimg_2608-kopi-2
Interesse: Jeg har akkurat flyttet til et hus med stor hage og en ny interesse har vokst frem. Det er kjempe gøy å sjaue, hakke, så og plante:) Ellers er jeg glad i sofa og tv på kvelden etter å ha lekt med de 4 deilige barna mine eller pusset opp en gammel stol jeg fant på Fretex.  Elsker bøker, men bare på hytta når jeg vet at jeg kan sluke boken uten å bli forstyrret!
Utdannelse: Adjunkt + videreutdanning innen musikk og spesial pedagogik
Jobb: Deltid på en barneskole
__________________________________________________________________________________________
Jeg heter Eline Strand-Amundsen og er 32 år. Jeg er gift på tiende året med min drømme mann og sammen har vi 4 herlige barn på 9, 7, 3 og 1 år. Vi flyttet inn i mitt barndomshjem på Norstrand for 1 år siden. Før Oslo hadde vi 8 fantastiske år i Moss. Sommer på Alby og Reier, say no more!
Litt om meg selv
Jeg tok min utdannelse på Elverum for å være i nærheten av min forlovede som jobbet der. Jeg gikk på lærerhøgskolen og har ikke angret et sekund. Det er det beste yrket i hele verden, jeg har ikke gruet meg en eneste dag til jobb. Jeg jobber som allmennlærer på barneskolen med fordypning i musikk og videreutdanning i spesialpedagogikk. Selv har jeg gått 12 år på Steinerskolen og synes det er spennende å sette de to ulike pedagogiske retningene opp mot hverandre. Det er fordeler og ulemper med begge, men har valgt å sende barna mine på Steinerskolen. Der er det herlig å være barn! På Steiner`n lærte jeg å spille fiolin, en interesse som jeg har holdt ved like sånn noenlunde i voksen alder. Jeg er med i kirkens årlige konsertoppsetning, se www.julitoner.no.
Min trosreise
Jeg liker å reise og fikk gjort en del av dette før barn, tid og økonomi satte sine begrensninger. En reise som har betydd mye for meg var et 3 mnd opphold i Kenya langt ute på bondelandet. Her var det svært primitive forhold og stor fattigdom. Men for en tro de hadde på Gud! De anklaget ikke Gud for alt det vanskelige, de priste og takket han. De så hans hånd i sine liv. Dette var et stort tankekors for meg. Jeg fikk virkelig satte ting i perspektiv.
1913565_1266914513507_3969616_n

Bondo, Kenya. Gutta bygde skoler og pulter, jeg underviste

En annen reise som utviklet meg som menneske var det store seilaset over Atlanterhavet. Jeg mønstret en sommerdag ombord på Statsraad Lehmkuhl og seilte til New York. Å klatre opp den 40 meter høye masten med vinden i ansiktet drømmer jeg fortsatt om. SeaTrek, som arrangementet ble kalt, var hyllest og en feiringen av mormonenes emigrasjon fra Europa til USA. Statsraad Lehmkuhl, Sørlandet og Christian Radich var leiet inn som en del av feiringen og seilte den gamle ruten som pionerene gjorde. Hva de måtte ofre ble så virkelig og jeg ble fylt av en takknemlighet over å kunne bo i en tid og i et land med religionsfrihet. Det tok jeg ikke for gitt etter denne turen.
Statsraad_Lehmkuhl_royal_yard

Her fungerte jeg som mannskap i mange uker

Seilaset avsluttet i New York bare uker etter terroraksjonen 11 september og byen bar stort preg av dette. Veldig sterkt. Den klassiske tankegangen om verdens urettferdighet og hvordan Gud kan tillate at grufulle ting skjer presset seg på. Nøyaktig 10 år senere fikk jeg oppleve et nytt terrorangrep på kroppen den 22 juli. Mannen min jobbet på ambulanse ved siden av studiene og var på jobb den fredagen. Han var ved regjeringskvartalet og ble så sendt videre til Utøya.
901833_m

Utenfor Oslo Domkirke

Å høre han fortelle om grusomhetene gjorde meg veldig sint på Gud. Hans tilsynelatende fravær veltet opp i meg igjen.
Men så kommer det en tekst til meg som lindrer. Moren min satte opp et teaterstykke/musikal på Akerbrygge under SeaTrek og jeg var med i koret. Stykket er basert på den sterke omvendelseshistorien til pionerkvinnen Anne Kristine Mouritzdatter som emigrerte til Amerika i 1853. Teksten går slik:
» Himmelen kan virke så langt borte, et sted så fjernt som ingen kan se. Så lett å miste målet av syne, og det er så lett å glemme å be. Hvor er du når mennesker lider? Hvorfor er vi her på denne jord? Elsker du oss virkelig fremdeles? Tenker du på oss der du bor? Fortell meg hvorfor himmelen kan virke så langt borte, himmelen fjernt fra mitt dagligliv, skynd deg og vis meg din vei. For himmelen kan virke så langt borte for meg. Men av og til så skimter jeg lyset av en fremtid så befriende mild. En fremtid jeg er med på å forme, og jeg vet at jeg kan hvis jeg vil.»
Jeg har ikke et tilfredsstillende svar på spørsmålene om hvorfor det er så mye urettferdighet i verden og hvorfor himmelen til tider kan virke ekstremt langt borte. Men som det blir sagt i teksten her så har jeg skimtet lyset. Jeg har følt Guds kraft i hjertet mitt og jeg har fått svar på mine banale eller hverdagslige bønner. Hvorfor det skjer vet jeg ikke. Men jeg har ikke kunnet fornekte det.

Jeg er altså en mormonkvinne. Jeg er litt ambivalent til å sette meg selv i «bås», jeg er jo bare meg selv. Men min tro er en stor del av meg, så ja, jeg er en stolt mormonkvinne og det er en fin bås å være i! Jeg har vært aktiv i Jesu Kristi kirke av Siste Dagers Hellige,  hele livet. Min egen familie og min svigerfamilie er med få unntak aktive medlemmer med stor tro. Så evangeliet har alltid vært en naturlig del av livet mitt. Jeg har ikke måtte forsvare det, kjempe for det eller ofre særlig mye for min aktivitet i kirken. Det har vært med de brillene jeg har sett verden gjennom.

Jeg har delt noen erfaringer og tanker rundt min tro på Gud bønn. Så nå tror dere sikkert at «så levde hun lykkelig alle sine dager i sin tro…» Dette er langt fra sannheten.
Et av mange ønsker for drømmemannen var at han skulle være mormon som meg. Jeg så for meg hvordan vi skulle ha en felles overbygning for livet vårt. Jeg traff drømmemannen som oppfylte alt på ønskelista. 6 år ut i ekteskapet gikk han gjennom en prosess som førte til at han ikke lenger trodde på det særegne ved mormonismen og mistet også etterhvert sin tro på Gud. Jeg prøvde å være forståelsesfull, men var mest av alt bare veldig sint, skuffet og følte meg på et vis sveket. Det var ikke dette jeg hadde sett for meg og ønsket for vårt ekteskap.
Den største årsaken til sinnet var at jeg oppdaget en snikende tvil i mitt ervervede vitnesbyrd og det ville jeg ikke. Jeg følte det var mannen sin skyld, han «tvang» tvilen frem i meg. Dette var jo ikke reelt. Han på sin side var ikke opptatt av å påvirke meg på den ene eller andre måten. Det var jeg som ble nysgjerrig på hvorfor han hadde endret syn, hvordan kunne en så klok mann ikke lenger tro at kirken som hele familien hans gikk i var sann? Betydde det at jeg var dum siden jeg fortsatt trodde? Hva var det jeg hadde oversett? Gikk jeg med skylapper? Var kirken bygget på løgn? Jeg sto i gjøra med begge bein.
242
Jeg satte igjen spørsmålstegn til Guds eksistens og hvorfor han tilsynelatende var stille.  Da jeg var inne på sporet urettferdighet, kom kvinners likestilling og LGBT utfordringer opp. Disse tankene var ikke alltid lett å forene med praksis i kirken. Jeg syntes også det var ting ved kirkens historie som var problematisk. Og hva betyr evig familie og besegling i templet når den ene parten slutter å gå i kirken?
Det ene tok det andre, sprekkene i glasset ble store og verden så helt annerledes ut.
79801f5280f21c5b
Jeg satte spørsmålstegn ved det meste og livet var ikke enkelt, tydelig, forståelig og med happy ending lenger. Mine tidligere påståtte bønnesvar kunne jeg forklare bort og Gud føltes igjen langt borte i mitt liv og i verden. Vi er skrudd sammen forskjellig og for noen så ville ikke trosspørsmål ført til fortvilelse. Men jeg gikk inn i en ganske stor krise. Min åndelige identitet lå for huggestabben på en måte jeg aldri hadde opplevd før.
Det har vært fristende å bare gi opp alt og «løpe min vei». Det er ekstremt tungt å gruble på eksistensielle spørsmål. Men jeg visste at jeg hadde skimtet lyset, at Gud hadde vært innblandet i mitt liv. Da måtte da Han også veilede meg gjennom min livs viktigste kamp? Jeg krevde det! I Johannes evangelium står det: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg. For troen på Gud fører ikke en vei utenom, men gjennom det vonde…”
Min tro og tvil har gått i bølger de siste 5-6 årene. Når jeg har vært nede og på nippe til å løpe min vei, så har jeg følt at jeg har måttet gjøre «en siste ting» før jeg satte kroken på døren. Effekten av disse enkle handlingene har vært at jeg har kjent, helt uten tvil, at Gud lever. Han har løftet min bør og lettet mitt hjerte. 
Det jeg har gjort og fortsatt gjør,  var enkelt. Men likevel så vanskelig…
1. Bønn, faste, meditasjon/stillhet. Jeg har hatt opplevelser med dette som jeg aldri kommer til å glemme. Det trumfer alt annet for meg. Jeg har opplevd å få svar på bønn tidligere, men ikke i like stor grad som i perioden da jeg trengte det mest. Jeg hater å faste, for jeg er så glad i mat og liker ikke å være sulten. Men jeg gjorde det med en inderlighet og en oppriktighet, lenge siden sist… Resultatet var at jeg «ble pepret» med tanker som jeg ikke har hatt før. De kom ikke fra meg selv for å si det sånn. Jeg har gjennom bønn og faste opplevd at disse løftene er reelle: «Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg.» «Kom til meg alle som strever og har tungt å bære og jeg vil gi dere hvile!» 
221.JPG

5 dager alene på fjellet i stillhet

2. Samtaler med mine nærmeste og biskopen. Jeg har heldigvis en god egenskap og det er at jeg ikke kan gå lenge uten å måtte «lette på trykket». Det hjelper å få satt ord på ting. Tømme seg. Mine foreldre og biskopen har tatt min tvil og spørsmål på det største alvor uten å dømme og ønske om å forandre meg. Det har betydd mye.
3. Lesing av blogger og lytte til podcast. (Kommer meg ikke gjennom alle de tykke engelske bøkene som mannen min i sin tid kjøpte, blogger er «light utgaven!) Det har vært viktig for meg å lese artikler og blogger som belyser temaer fra ulike vinkler. Det har vært befriende å oppdage at det er flere medlemmer av kirken som har de samme spørsmålene til tro og tvil som jeg har hatt/har. For er det en ting jeg har lært om cyberspace, du er sjeldent alene:)
Enkelte temaer har vært utfordrende å sette seg inn i, men jeg har villet gjøre det for å få en større forståelse for min manns valg og andre som mister troen. Det har jeg fått og jeg føler meg ikke lenger sint eller sveket.
Jeg er ikke gift med kirken, jeg er gift med en herlig fantastisk mann.
Gjensidig respekt gjør at vi lever godt med ulike livssyn. 

4. Lese Bibelen og Mormons bok. Jeg har et litt ambivalent forhold til skriften. På den ene siden fungerer det nærmest som sovemedisin, det tunge språket skrevet for hundrevis av år siden dysser meg i søvn. Det er også ting som provoserer meg og som jeg ikke skjønner. Men samtidig er det mange nydelige skriftsteder og historier som går rett til hjertet på meg, som har besvart spørsmål der og da. Jeg opplever dette som «skriftens magi».
bibelmb
5. Lytte til profeten vår og apostlene. Hvert halvår holdes det en konferanse hvor lederne for kirken på verdensbasis taler. Denne blir overført direkte til de forskjellige menighetene rundt om i verden. De siste årene har jeg lyttet ekstra godt og vært åpen for å ta imot budskap på en annen måte enn før. Noen taler har vært som skrevet til meg, ordene har trengt inn i hjertet mitt og ført til større forståelse, tro og følelse av aksept.
General-Conference-Leslie_dsc3528-480x240
6. Gå i kirken og følge det som jeg lærer der. Jeg opplever en generell fred i kirken. Når jeg tar del i nattverden og når jeg utfører mine kall/opgaver. (Lærer for barn og ungdom) Det kan bli sagt ting jeg stusser på og ikke nødvendigvis er enig i, men jeg opplever allikevel en gjennomgående fred. Jeg prøver å leve som jeg lærer, fordi jeg opplever det som fornuftige rettledninger. Jeg har sett fruktene av mine valg så langt i livet og de har utelukkende vært gode. » Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke! Den Hellige Ånd, som jeg kaller denne freden for, vitner for meg at jeg er på rett sted, at jeg skal fortsette i den retningen jeg går.
244
Min mann har også gjort alt dette jeg har beskrevet ovenfor. Han har virkelig ikke tatt lett på sin søken etter sannheten. Hvorfor har vi ikke kommet til samme konklusjon? Vil ikke Gud «ha han»? Dette har vært ekstremt vanskelig å forholde seg til. Det er ikke noe jeg har oversett og jeg går ikke med skylapper. Men jeg har erkjent at det er fullt mulig å se på en hendelse med to forskjellige øyne. Hvem som har rett eller feil er ikke relevant. Det som er viktig er hvor det bringer oss.
230
Jeg har blitt tvunget til å se på kirken min og Gud med nye øyne i lys av det som plager meg. Det er fortsatt ting jeg lurer på, ikke er enig i eller skulle ønske var annerledes i mormonismen. Brillene mine har fått et litt annet glass. Men jeg finner ingen grunn stor nok til å «slå opp». Det vanskelige er ikke nødvendigvis borte. Men jeg føler det ikke like sterkt, det opptar meg ikke like mye. Det spiller liksom annen fiolin og kommer helt i skyggen av den fantastiske førstefiolinisten som fyller meg med glede og optimisme.
Jeg lever med min tvil og har slått meg til ro med at det er greit. I stedet for å dyrke min tvil, velger jeg å gi næring til troen. For tro handler mye om valg. Vi kan jo til syvende og sist ikke være sikker. Tilfeldighet? Gud? Karma? Buddha? Allah?
Jeg synes det jeg tror på er fantastisk. Det greske ordet evangelium betyr «god nyhet».
De gode nyhetene er at Jesus Kristus har utført en forsoning som vil forløse hele menneskeheten fra døden. Gjennom han så skal jeg få evig liv og være sammen med de jeg er aller mest glad i for all evighet. For å oppnå dette er det merket opp en sti for oss, hvordan å holde oss til den kan vi lære om i skriftene og av profetene.
Jeg tror at Gud er til hjelp i alle menneskers liv, enten vi vil eller ikke, enten vi anerkjenner det eller ikke. Jeg tror at Gud er tilstede i mannen min sitt liv og har en plan for han. Alle er ønsket men vi har forskjellige veier å gå. Så lenge vi er tro mot oss selv og det vi har fått av lys og kunnskap vil jeg tro Gud er fornøyd. En dag vil jeg få svar på alt jeg grubler på. Imens velger jeg tro fremfor tvil og gleder meg over å kunne tilhøre den kirken jeg synes er best!
-Eline

Link til engelsk oversettelse: http://www.jojobjerga.com/to-be-become-and-to-stay-elines-story/

5 thoughts on “Skal jeg bli eller gå? Min reise med tro og tvil

  1. Berir Einelund sier:

    Fanastisk aa lese din historie. Jeg kunne si amen mange ganger. Mannen min er heller ikke aktiv mer, men han stoetter meg paa alle mulige maater. Sa takk for at du delte din historie. Vi er ikke alene.

  2. Eline sier:

    Tusen takk 🙂

  3. Eline sier:

    Linda johnson
    21. mai 2014, kl. 09:26 (Rediger)

    Tusen takk for at du deler dinne tanker om tro og tvil. Jeg tror vi lever u en tid der tvilen prøver å snike seg inn på oss alle. Du er et strålende eksempel på en god måte å håntere det på!
    Svar

    Eline
    22. mai 2014, kl. 10:11 (Rediger)

    🙂
    Svar

    Joanna
    1. juni 2014, kl. 09:41 (Rediger)

    Oi, Eline. Dette var sterkt å lese. Sender deg en pm på fb. 🙂

  4. Eline sier:

    Jeg flytter over alle «sider» til «innlegg» men da følger ikke kommentarene fra «sidene» med. ( Eller jeg skjønner ikke hvordan man gjør det..) Så jeg klipper og limer her og ovenfor:

    8 thoughts on “Meg og min tro”
    1. tillafredrikke
    12. mai 2014, kl. 22:03
    Hei Eline! Det var så fint å lese historien din, du skriver personlig og ekte. God klem
    Svar
    o Eline
    12. mai 2014, kl. 22:08
    Tusen takk Tilla:)

    Svar
    2. Carina Hjelmeland
    14. mai 2014, kl. 17:37
    Takk for at du har delt din historie!
    Svar
    3. Eline
    14. mai 2014, kl. 19:00
    🙂

    Svar
    4. Lisbeth
    15. mai 2014, kl. 13:32
    Det er så fint å lese noe som er skrevet med både hodet og hjertet. Takk
    Svar
    o Eline
    15. mai 2014, kl. 14:29 (Rediger)
    🙂
    Svar
    5. Eli
    15. mai 2014, kl. 19:51 (Rediger)
    Takk for at du delte
    Svar
    o Eline
    15. mai 2014, kl. 23:36 (Rediger)
    🙂
    Svar
    6. Julie
    21. mai 2014, kl. 21:20 (Rediger)
    Tack så mycket för att du delar med dig! Det var precis vad jag behövde läsa just nu!!
    Svar
    o Eline
    22. mai 2014, kl. 10:11 (Rediger)
    🙂
    Svar
    7. evenlynn
    14. juni 2014, kl. 22:40 (Rediger)
    Sterk å lese det du skriver, Eline. Det du siterer fra Johannes evangeliet om at veien til den som tror ikke går utenom men gjennom det vonde traff meg på en spesiell måte. Klem fra Even
    Svar
    8. Frank E. Strand
    22. juli 2014, kl. 14:15 (Rediger)
    Fantastisk Eline, Runar burde bære deg på hendene resten av livet:-)
    Svar
    o Eline
    22. juli 2014, kl. 14:23 (Rediger)
    Hehe! vi får bære hverandre;)
    Svar
    9. David Sandum
    23. juli 2014, kl. 13:19 (Rediger)
    Fint skrevet og formidlet. Takk for at du delte dette.
    Svar
    10. Britt Aandal
    13. april 2015, kl. 20:30 (Rediger)
    Flott å lese. Du skriver så ærlig.
    Svar
    o Eline
    13. april 2015, kl. 23:29 (Rediger)
    Tusen takk! 🙂
    Svar
    11. synove ellingsen
    14. april 2015, kl. 01:44 (Rediger)
    Bra Eline!
    Svar
    o Eline
    14. april 2015, kl. 08:27 (Rediger)
    Tusen takk! 🙂
    Svar

  5. Estrid sier:

    Takk for at du deler dine personlige erfaringer så åpent. Veldig inspirerende å lese og du skriver så bra!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

It looks like the WordPress site URL is incorrectly configured. Please check it in your widget settings.

Arkiver

%d bloggers like this: