«Du lyver!» Jeg faller på gulvet og lager lyder som minner om et såret dyr. «Hva er galt mamma?» Jeg blir grepet av en enda større angst. Jeg må fortelle barna mine at pappa aldri kommer hjem.

2

22. juli 2014 av Eline

Navn: Suzanne Magalhaes544432_10150930529764622_1367128573_n
Alder: 34 år
Sivilstatus: Gift, 6 barn ( mine, dine, vårt)
Bosted: Fra Norge, bor i Aargau, Sveits
Interesse: Sang, fotografering, familie,
Utdannelse/jobb : Førskolelærer/hjemmeværende mamma
Oppgave i kirken: Rådgiver i unge kvinner
Før og etter
Livet er fullt av «før og etter». Før og etter man har gjort ferdig utdanning, før og etter man gifter seg, før og etter man får barn, før og etter man flytte fra et sted til et annet … Hendelser som forandrer livet ditt. Før er livet ditt på en måte og etter den spesielle hendelsen, ja så blir livet aldri helt det samme igjen.
Ikke alle «før og etter» er like velkomne. Noen kommer uventet, uplanlagt og uønsket. Sykdom, død, skilsmisse, arbeidsløshet osv… Planlagt eller ikke, det er slike «før og etter» som utgjør kapitler i livet ditt. Naturlige kapitler i boken med historien om deg. Det er disse før og etter hendelsene som gjør deg til den du er i dag.
29. desember 2005 markerer en av de største før og etter hendelsene i mitt liv. Det var en dag som for alltid vil stå brent inn i sinnet mitt. En dag som har gjort noe med meg som person. En dag hvor det livet jeg kjente, aldri ble helt det samme igjen etter på.

29. desember 2005
Einar dro tidlig av gårde før alle andre hadde våknet. Det var slik vi hadde avtalt dagen før. Han skulle dra tidlig slik at vi kunne tilbringe mesteparten av dagen sammen. Han, jeg og de tre små barna våre. I dag skulle han ut å fiske. Jeg vet det er en merkelig tid på året å skulle ut å fiske på, spesielt siden det var mange minusgrader ute den dagen. Men for de som kjente Einar så kunne han finne på hva som helst når som helst. Dagen før hadde han avtalt å ta med seg søsteren min Ruth på fisketur ute ved sjøen. Hun var på besøk i Norge og han syns at det kanskje var litt kjedelig for henne her og tenkte å finne på noe artig sammen med henne.

Noen måneder tidligere hadde vi kjøpt båt. En båt som vi skulle leie ut til sommeren og tjene litt ekstra penger. En av Einars uttallige forretningsideer. Så ja. Da hadde vi to båter stående i garasjen. Einar skulle ta med seg Ruth, Vaughan, broren min og Rolf Ole, svogeren min. Sammen skulle de fiske.
Utpå dagen ser jeg på klokken. Han skulle vært hjemme nå. Jeg ringer mobilen hans, men jeg får bare svareren. Ja ja, de har vel blitt litt forsinket da. Ute hører jeg sirener i det fjerne. Ikke uvanlig når man bor midt i byen.
Et par timer senere ringer det på døren. Synet som møter meg gjør at blodet fryser til is. Der står stefaren min og to Ambulasemennesker. Noe er galt. Forferdelig galt. Hva gjør disse menneskene på trappen min? Jeg ville ikke vite det. Lennart, stefaren min kommer inn. ”Det har vært en ulykke” sier han ”noe skjedde med båten og Einar omkom”…
Han prøver å holde rundt meg. Jeg prøver å komme meg løs. Slår, skriker og hyler… ”du lyver du lyver.” Tårene sprenger på. ”Nei, nei, nei. Det er ikke sant. Det er ikke sant.” Beina mine knekker sammen. Jeg faller på gulvet og lager lyder som minner om et såret dyr. Jeg snur meg mot kjøkkendøren og ser et bilde som for alltid kommer til å være brent inn i hukommelsen min. Tre små barn. 1, 2 og 4 år gamle. Mine barn. Redde. Uforstående. ”Hva er galt mamma?” Plutselig blir jeg grepet av enda større angst. Jeg må fortelle barna mine at pappa aldri kommer hjem.

 

Før 29. desember 2005.
19 år gammel og russekledd bare noen måneder tidligere, knelte jeg ved alteret i Stockholm tempel sammen med Einar Holm. Einar, da 24, ble medlem av kirken et drøyt år tidligere. Han hadde kjent kirken i mange år. 10 år om jeg ikke tar feil. Han levde som «playboy» i flere år og tok en del dårlige valg og avgjørelser i livet sitt. En dag var han på et hotell i Hamburg. Han kjente at de valgene han hadde tatt ikke var bra. Han angret og kjente seg motløs og vurderte å ende alt der og da. Men det gjorde han ikke. I stedet ringte han misjonærene. Han snakket med dem i lang tid om tykt og tynt. Plutselig i løpet av samtalen sa Eldste Lambert: «Nå vet jeg at du kommer til å gjøre det rette Einar». Etter den samtalen bestemte han seg for å ta et oppgjør med seg selv, rydde opp i livet sitt og bli medlem av Jesu Kristi Kirke.
Det var nok mange hevede øyebryn da jeg forkynte at jeg skulle gifte meg med Einar. Konvertitt med en noe tvilsom bakgrunn. En to år gammel sønn. Og en outsider på mange måter. Einar var langt fra A4. Han likte å gjøre ting på sin måte, han likte å sjokkere, han hatet å la noe være uprøvd. Så ja han var ikke akkurat den jeg hadde forestilt meg at jeg ville gifte meg med. Hvilket var: En hjemvendt misjonær med dype røtter og tradisjoner i kirken. For meg var det en STOR kamel å svelge, men i bunn og grunn visste jeg at Jesu Kristi forsoning gjelder for alle. Det er jo det hele troen min står og faller på. Dersom Kristus kan tilgi, hvem er jeg til å gjøre noe annet. Fortjener ikke alle en sjanse? Einar hadde et sterkt vitnesbyrd, et ønske om å gjøre godt mot alle mennesker og det var det viktigste. Dessuten hadde han en sjarme som ”swept me off my feet”.
Vi traff hverandre første gang på vei til en dans i kirken. Det var en uke før han ble medlem av kirken. Jeg husker han spurte om jeg hadde en kjæreste. Jeg svarte som sant var at det hadde jeg. Senere kjørte vi i samme bil på vei til dåpen hans i Tønsberg. Ikke lenge etter dåpen traff jeg ham på genealogisenteret i Skien. Åsta Huneide, en eldre kvinne i menigheten, hadde overtalt ham til å komme til slektshistorisk senter for å fylle ut sitt første fire generasjonsark. Der skulle han skrive inn sitt eget navn, foreldre, besteforeldre og oldeforeldre om han visste det. Jeg skulle på institutt ( religionsundervisning) den kvelden og gikk innom for å si hei. Etter kort stund skjønte jeg at han ikke kunne huske hva jeg het, selv om vi hadde snakket et par ganger sammen tidligere. Jeg spurte ham rett ut om han ikke visste det. ”Jeg trenger vel ikke kunne navnet ditt når du har kjæreste” svarte han kjekt. Siden sist vi snakket sammen hadde det seg nå sånn at jeg ikke hadde kjæreste mer, og det sa jeg til ham.
Plutselig lyste han opp og sa at han bare tullet. Han visste selvfølgelig hva jeg het. På 4 generasjonsarket som han holdt på å fylle ut skrev han: Hva heter hun? Han viste lappen til Åsta. Hun leste hva han skrev, så på ham med vanntro og sa med høy stemmen: ”Vet du ikke hva moren din heter?” Han hadde tydeligvis ikke kommet så langt på skjemaet enda og Åsta hadde ikke fulgt med på vår samtale.
Einar hadde så masse talenter. Han kunne synge og spille piano. Når han spilte, spilte han ikke bare etter notene. Han spilte med hele seg. Hver tone kom fra hjertet. Trekkspill kunne han også spille. Snakke for seg kunne han veldig godt, og han hadde alltid en vits på lager, eller en morsom kommentar. Etter vårt møte på genealogi senteret sang vi sammen i kirken. ”Norge mitt Norge”. Det var den første sangen vi sang sammen. Det var 17. Mai. Ikke lenge etter ble vi kjærester. Året etter giftet vi oss i Stockholm tempel. Tiden etter var preget av studier, arbeid, flytting, barn og barn og nok et barn.

 

Etter 29. desember 2005
25 år. 3 barns mor. Enke.
Jeg fikk vite at Einar og følget hans hadde vært ute ved sjøen og fisket. Da de ville dra opp båten igjen var det isete på bakken og bilen klarte ikke å dra opp båten. De måtte dra den opp et annet sted. Rolf Ole og Vaughan tok bilen. Einar og Ruth tok båten og dro til et annet sted hvor de mente det ville være enklere å ta opp båten.
De kjørte oppover Skienselva. Ikke langt før de kom dit hvor de hadde blitt enige om, skjedde det noe med båten. Fordelen hoppet opp i været og kastet de to ombord ut i det iskalde vannet. Ingen hadde redningsvest på. Båten begynte å gå rundt og rundt. Einar forsøkte å få tak i stigen som hang bak, men glapp taket igjen. Han sa til Ruth at nå måtte de svømme alt de kunne inn til land. Det gjorde de. Ruth fortalte at hun var så kald og så trøtt. I det hun ikke orket mer og ville gi opp, ble hun løftet opp i en båt av en fremmed mann. Han var tilfeldigvis nede ved båten sin den dagen og så alt som skjedde. Han skyndte seg alt han kunne for å få båten sin ut til de to i vannet, men da han kom fram var det bare Ruth han kunne se. Ambulanse, helikopter og dykkere kom raskt til stedet, men Einar var borte. De lette etter ham i en time før de fant ham på bunn av skienselva. De prøvde å få hjertet i gang igjen, men til ingen nytte.
Det er umulig å fatte i ord hvordan dagene, ukene og månedene etterpå var. Smerte som jeg aldri hadde opplevd før. En fysisk smerte. Som en hånd som klemmer hjertet ditt og ikke slipper taket. Bare klemmer og klemmer. Sorg, fortvilelse, sinne, skam. Ja, Skam. Skammen over å ikke ville være sammen med barna mine, skammen om å ønske å dø bare for å kunne være sammen med ham igjen. Skammen over å gråte når alle ser. Skammen over at alle syns synd på deg. ”Du er så sterk du Suzanne. Jeg skjønner ikke åssen du klarer det.” Mange velmenende mennesker sa meg dette. Det var vondt å høre. Sannheten er at jeg har aldri følt meg så svak noen sinne. Hverken fysisk eller psykisk.

 

Denne hendelsen har gjort min tro på Gud og sterkere. Hvordan? Var jeg ikke sint på Gud som lot dette skje? Rart med det. Jeg var aldri sint på Gud. Jeg tror ikke på tilfeldigheter, i hvert fall ikke så store tilfeldigheter. Jeg er sikker på at det var en mening med at Einar skulle forlate denne jorden da han gjorde det (Antakelig var det et nytt kor oppe i himmelen som trengte en eksentrisk dirigent… )
Jeg husker at jeg var sint en gang like etter ulykken. Men det var ikke på Gud. Det var på biskopen min. Samme dagen som ulykken inntraff, kom biskop Permats og tilbød seg å gi meg en velsignelse. Jeg husker bare en ting som ble sagt og det gjorde meg sint. Han sa: ”Jeg velsigner deg med at du skal føle fred.” Jeg husker at jeg tenkte ord som jeg aldri ville sagt høyt. For noe sprøyt. Hvordan kunne han våge å si at jeg skulle føle fred når alt jeg følte var smerte.

Men det rare var at etter noen timer kunne jeg faktisk føle fred. Ord blir fattige når jeg forsøker å forklare freden jeg følte, men jeg følte Guds kjærlighet for meg som jeg aldri hadde følt det før. Diktet om fotsporene i sanden, er vel den beste beskrivelsen jeg kan finne. Jeg ble båret. Smerten var fremdeles der, savnet og fortvilelsen, men jeg var ikke alene.
Livet etter 29. desember 2005 var hardt. Det var følelsesmessig utmattende. Jeg hadde tre små som trengte meg. Jeg hadde så fryktelig lite å gi dem. Jeg hadde mennesker rundt meg som hjalp meg alt de kunne. De stilte opp mer enn jeg kunne forvente og mer enn jeg noen gang kommer til å kunne tilbake betale. Men det var fortsatt hardt.
Etter noen uker ble jeg på en kjærlig måte gjort oppmerksom på at all hjelpen jeg fikk ikke kunne fortsette, jeg måtte prøve å stå mer på egne bein. Det var hardt, men nødvendig. Gradvis klarte jeg å akseptere at Einar aldri kom tilbake. Jeg måtte gå resten av veien uten den jeg elsket over alt annet på jord.
Dager ble til uker. Uker ble til måneder og måneder ble til år. Takk og lov. Tiden leger alle sår sies det, og i mitt tilfelle var det sant. Tenk om jeg skulle kjent den smerten konstant som jeg følte i de første dagene og ukene etter ulykken enda.
Veien til hvor jeg er i dag har vært lang, følelsesladet… og spennende. Det å være ung enke i kirken i Norge er ikke så lett, spesielt når man er gift i tempelet for tid og all evighet. Men jeg hadde bedt mye og studert mye om saken og jeg visste med meg selv at det å gifte meg igjen var helt ok. Jeg er fullstendig overbevist om at alt jeg ikke nå forstår vil jeg en dag forstå. Det viktigste er at jeg har fått mitt eget bønnesvar om at alt vil bli vel.
I dag.
34 år gammel. Gift. Bor i Sveits. Seks barn.
Min nåværende situasjon fortjener et eget kapittel. Antageligvis kommer jeg til å skrive om den en dag. Internet er en fantastisk ting. Hvem skulle trodd at man kunne finne lykken der. 2009 førte Ldslinkup meg sammen med en Portugiser som bodde i Sveits. Etter ett år giftet vi oss og jeg og barna flyttet til Sveits. Til sammen har vi 6 barn. Hans barn, mine barn og vårt barn. En ekte patchwork familie. Vi snakker 5 forskjellige språk hjemme. Vi må tilpasse oss 3 forskjellige kulturer (norsk, portugisisk og sveitsisk) Det sier seg selv at utfordringene har stått i kø og gjør det fremdeles. Men vi gjør vårt beste, for å elske hverandre og barna våre.
Jeg er rikelig velsignet. Mange har sagt meg at når Gud tar så gir han tifold igjen. For meg så stemmer det. Jeg har det virkelig godt. Det betyr ikke at alt er perfekt. Noen ganger så spør jeg meg selv om jeg virkelig gjorde det rette valget ved å flytte fra familie og venner for å «finne lykken» i Sveits. Men jeg faller alltid tilbake på at uansett hvilke valg og avgjørelser vi tar så vil utfordringer og vanskeligheter komme. Sånn er livet. Dessuten har jeg fått venner her som kommer til å være venner for livet, jeg har opplevd og lært ting her som jeg antakelig ikke hadde fått oppleve på andre måter. Jeg elsker livet mitt.

 

Hva har jeg lært?
Å se tilbake på livet mitt gjør meg ydmyk. Jeg har forstått mer og mer at jeg på ingen måte har opplevde det værste man kan oppleve (mange uttrykker det nemlig slik når de snakker med meg). Ja det var dramatisk, ja det var vondt. Men jeg har truffet mange i etterkant som også går gjennom sorg og smerte, som må være sterke selv om de ikke føler seg sterke i det hele tatt. Livet blir snudd opp ned og tar en vending som du aldri hadde forestilt deg.

Jeg har sett ektepar gå fra hverandre fordi den ene parten fant seg en annen. Ingen sendte blomster, ingen stilte opp for å passe barn, lage middager, sendte brev. Den som ble forlatt, måtte lide gjennom det tapet uten at mennesker rundt engang visste hva sannheten var. Jeg kunne gå videre med livet mitt. Mennesker som går gjennom skillsmisser må stadig forholde seg til den andre parten. Spesielt når man har barn sammen. Såret åpner seg gang på gang og lindringen tar kanskje enda lenger tid.

Jeg tror at den aller viktigste leksjonen jeg har lært er at Jesu Kristi sonoffer ikke bare er til for å hjelpe oss omvende oss eller at vi får tilgivelse for våre synder. Jeg har lært at Jesus Kristus har tatt på seg våre sorger og vår smerte. Ved å se til ham og legge våre sorger på ham så blir byrden lettere. Det har jeg i ettertid opplevd gang på gang.

29. desember 2005 var en dato som kanskje markerte en av de største skillene i livet mitt. Før og etter. Alt endret seg. Det livet jeg hadde forestilt meg tok slutt og jeg måtte bygge opp en ny forestilling. Men dette var bare en av mange «før og etter» for meg. Heldigvis har ikke alle vært like dramatiske og vonde, men de har alle vært lærerike og de har alle vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag.

 

2 tanker om “«Du lyver!» Jeg faller på gulvet og lager lyder som minner om et såret dyr. «Hva er galt mamma?» Jeg blir grepet av en enda større angst. Jeg må fortelle barna mine at pappa aldri kommer hjem.

  1. Eline sier:

    cecilia wie
    22. juli 2014, kl. 20:00 (Rediger)

    Jeg bare gråter. Takk for at du delte dette. Suzanne, ett av mine forbilder gjennom livet. Elsker deg, storesøster ❤
    Svar

    Eline
    22. juli 2014, kl. 20:25 (Rediger)

    Fine søstre er dere begge to, hver med sin unike historie. Ta vare på hverandre.
    Svar

    asgm80
    23. juli 2014, kl. 13:42 (Rediger)

    Åh… snufs. Takk. Du er et stort forbilde for meg også. Elsker deg masse og. ❤
    Svar

    Vaughan Greenfield
    22. juli 2014, kl. 22:55 (Rediger)

    Utrolig trist å lese og oppleve igjen. Jeg gråt også. Men veldig glad for at du har delt dette, Suzanne. Og det minte meg igjen på hvor utrolig glad jeg er i deg. Og jeg er veldig glad og takknemlig for at du har kommet dit du har idag. ❤
    Svar

    asgm80
    23. juli 2014, kl. 13:43 (Rediger)

    Tusen takk kjære bror. Er sååååå glad i deg også. Og jeg er såååå glad for at jeg får ha deg her i Sveits en liten stund akkurat nå. ❤
    Svar

    Ton Bang
    22. juli 2014, kl. 23:07 (Rediger)

    Kjære Suzanne … Nå ville jeg gjerne grått sammen med deg .. Det er hjerteskjærende å lese .. Levende — virkelig og ufattelig trist … Jeg savner Einar .. Godt at det kommer noe «etter før» som gjør livet lyst igjen .. Jeg er glad for og ha kontakten med dere selv om dere bor et stykke unna .. Håper vi sees om ikke så lenge .. Hils Miguel og alle seks barna .. Klemmer fra tante Tone.
    Svar

    asgm80
    23. juli 2014, kl. 13:45 (Rediger)

    Er utrolig glad for at vi har kontakt fremdeles jeg også, selv om det ikke er så ofte at vi ses. Kjempe glad i deg tante Tone.
    Svar

    Morten Isaksen
    22. juli 2014, kl. 23:56 (Rediger)

    Selv om jeg ikke er mormonerkvinne (men mann!) eller familie, så vil jeg takke deg for at du delte dette, Suzanne. Det bringer tilbake mange minner, også om Einar.
    Takk for at du er den du er, og velger å sette Herren først i ditt liv. Som jeg alltid har sagt, når vi er på Herrens lag, er vi alltid med på vinnerlaget, selv om det kan se mørk ut noen ganger.
    Lykke til videre i livet ditt
    Svar

    asgm80
    23. juli 2014, kl. 13:47 (Rediger)

    Takk Morten. Nå ble jeg rørt. Utrolig glad i deg og din familie. Store eksempler for meg alle sammen.
    Svar

    Estrid Morgan
    23. juli 2014, kl. 07:11 (Rediger)

    Så herlig! Jeg gråt og lo om hverandre mens jeg leste. Sorg, smerte og savn er en del av livet, men med Guds hjelp kommer man styrket igjennom, heldigvis… Takk for at du delte din historie Suzanne.
    Svar

    asgm80
    23. juli 2014, kl. 13:48 (Rediger)

    Bare hyggelig og takk for kommentar. Glad for at du likte det Estrid. ❤
    Svar

    Ann Merethe
    23. juli 2014, kl. 09:13 (Rediger)

    Så fint at du deler dette! Mange minner om Einar dukker opp og må le og gråte. Du er et fantastisk menneske og flink til å sette ord på dine følelser og opplevelser. Ønsker deg og din familie alt godt! Klem fra Ann Merethe
    Svar

    asgm80
    23. juli 2014, kl. 13:52 (Rediger)

    Tuen takk Ann Merethe. Det tok litt tid å få alle tankene ned, samtidig som jeg måtte kutte ut så mye. Det var jo så mye mer som kunne sies om Einar som person. Takk for alt du var for ham.
    Svar

    Anne-Katrine Jenseg-Brown
    23. juli 2014, kl. 09:31 (Rediger)

    Takk Suzanne! Taarene bare trillet! Du er saa vakker paa alle maater kjaere Suzanne! Vi vet ikke naa hvorfor, men en dag vil vi. Til da har vi bare vaar tro som vi maa stole paa, og gjennom den, kommer trost og forsoning! …og vi vet at vi gjennom dette vokser sterkere enn mulig uten livets motbakker….og at med Herren hjelp er alt mulig! Maa dere alle ha en fortsatt god sommer! Klem
    Svar

    asgm80
    23. juli 2014, kl. 13:53 (Rediger)

    Tusen takk Anne Ki. <3<3<3
    Svar

    Frøydis Kühne
    23. juli 2014, kl. 11:28 (Rediger)

    Vi kjenner hverandre ikke, men vet hvem du er via Vaughan. Måten du formidler på, er helt utsøkt. Hvordan du treffer essensen smerten, vinklingene, refleksjonene. Hvordan du anerkjenner din første mann, men også din nåværende mann, som ja- er i det nye «etter du traff ham». Gripende. Ønsker dere et godt liv!
    Svar

    asgm80
    23. juli 2014, kl. 13:54 (Rediger)

    Oi. Det var hyggelig å høre. Tusen takk.
    Svar

    Liv Greve
    23. juli 2014, kl. 11:45 (Rediger)

    Kom til å lese dette i en stille stund på jobben, Suzanne. Det skulle jeg IKKE ha gjort! Jeg sitter her så alle på biblioteket kan se meg med tårer i øynene. Er så stolt av deg, du kloke menneske! Stooor klem fra tante Liv
    Svar

    asgm80
    23. juli 2014, kl. 13:55 (Rediger)

    LOL. Ja nå måtte jeg le. Det er ikke jobb lektyre akkurat. Takk Liv for ALT du var for meg i tiden etter. ❤ ❤ ❤
    Svar

    David Sandum
    23. juli 2014, kl. 13:13 (Rediger)

    Utrolig sterk historie. Jeg har hørt mye av dette, men ikke så i detaljert. Takk for ærligheten. Meget bra skrevet og formidlet også. God bless!
    Svar

    asgm80
    23. juli 2014, kl. 13:57 (Rediger)

    Tusen takk David, for at du tok deg tid til å lese og kommentere. Setter jeg kjempe pris på.
    Svar

    Tone
    23. juli 2014, kl. 16:16 (Rediger)

    Kjære Suzanne, min kjære datter. Dette var rørende, vondt og godt samtidig. Jeg er så utrolig stolt av deg. Jeg var så glad i Einar. Jeg er så glad i Miguel. Jeg er så glad for at du takler utfordringene dine på en moden måte. Jeg er så glad for at du klarte å formidle din historie, Før Og Etter, på en så flott måte. Jeg elsker deg.
    Svar

    asgm80
    23. juli 2014, kl. 22:17 (Rediger)

    Åh mor da!!!! Jeg blir jo helt tårete. Tusen takk. Elsker deg også.
    Svar

    Steinar Langbach
    23. juli 2014, kl. 23:07 (Rediger)

    Er glad jeg kjenner deg og Einar. Husker han reiste til tempelet kort tid før 29. Husker han spilte min favoritt sang for meg når jeg spurte ham. Er så glad for å se at du har det bra Suzanne.
    Svar

    Jenny
    26. juli 2014, kl. 18:29 (Rediger)

    Tusen takk for at du delte dette, veldig sterkt å lese om! Tårene bare renner.. Det er også veldig styrkende å lese det du skriver om at Herren bar deg igjennom den tyngste tiden. Det er godt at vi ikke er alene, men at vi kan få kraft og legedom fra Herren. Han gir oss en fred som vi ikke kan få fra noen andre. Jeg er glad for at du har det godt i livet ditt nå selv om det ikke er fritt for utfordringer, som du skriver.

    Jeg må bare nevne at hver gang jeg hører O Helga Natt så tenker jeg alltid på Einar. Han sang den sangen på julekonsertene i kirken, og han sang den så fantastisk flott og kraftfullt. Jeg var så heldig å være «oaa-dame» for han ved en av disse konsertene! Dere to var alltid stjernene ved hver vår – og julekonsert 🙂
    Svar

    Linda C. Hagen
    26. juli 2014, kl. 23:31 (Rediger)

    Jeg husker Einar godt, han var morsom. En gang han skulle et ærend i nærheten av der vi bodde, bare ringte han og spurte om han kunne overnatte, enda da kjente vi han ikke så godt. Og det var så kult, vi satt oppe å pratet til langt på natt, han, min mann og jeg. Sånn skulle flere ha gjort 🙂
    Takk for at du delte historien din, den er til styrke for mange. Du er et lysende eksempel og det er godt å høre at du har det fint i Sveits!
    Stor klem!

  2. Eline sier:

    Jeg flytter over alle «sider» til «innlegg» men da følger ikke kommentarene fra «sidene» med. ( Eller jeg skjønner ikke hvordan man gjør det..) Så jeg måtte klippe og lime litt:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Arkiv

%d bloggere like this: