Om mammas død, luksuslivet i Dubai og min lange trosreise

14

17. august 2014 av Eline

Navn: Marit Aandal SørensenIMG00085-20100512-2052
Alder: 33
Sivilstatus: Single
Bosted: Oslo
Interesse: Reiser og mat
Utdannelse/jobb:
Bachelor i internasjonal markedsføring og
Bachelor i Sykepleie.
Jobber som sykepleier på Akershus Universitetssykehus
Oppgave i kirken: Lærer i Primær ( Søndagsskolen for barn)

Som om ung jente blir mammaen din syk og dør av kreft. Hvordan taklet du denne tragedien?
Mamma ble plutselig syk sommeren 2003, og jeg husker da jeg fikk telefon om at mamma lå på balkonggulvet og vred seg i magesmerter. Fastlegen sa det var magesår, men ukene gikk og hun ble aldri bedre. Det ble oppdaget pankreas cancer på Ullevål, og en lang høst var foran oss med vaksine prosjekt og stor buk operasjon for å få fjernet kreften. Mamma begynte å bli bedre, og i April, altså 8 mnd senere begynte hun i jobb igjen.

Men så plutselig ble hun akutt dårlig. 20 april 2004, dro mamma og jeg på Ullevål hvor vi fikk vite at hun hadde fått tilbake kreften og at de ikke kunne gjøre noe. Hun hadde et par uker igjen å leve. Jeg fikk panikk. Mange følelser som sorg, sjokk og fornektelse var sterkt tilstede. Men mest av alt tenkte jeg på mamma og hennes følelser. Hun virket så sterk, men jeg visste at hun gråt inne i hjertet sitt.

Jeg var hos mamma på Hospice Lovisenberg da hun døde. Det var pappa, ingunn og meg. Det mest spesielle var at jeg følte når hun skulle dra. Hele rommet ble glovarmt, og jeg sa høyt: Nå skjer det!! Mamma som hadde vært svært sedert de siste to dagene, og som ikke hadde åpnet øynene eller snakket, plutselig smilte med hele ansiktet i det hjertet sluttet å slå. Vi ble fyllt av en lykke følelse og strålte opp i det vi visste at lidelsen hadde tatt slutt. Rett etter satte virkeligheten seg inn, og jeg løp ut på verandaen og brast sammen i et høyt og langt skrik. Alt var mørkt, tungt og intenst smertefullt. Jeg ringte min venninne Inger Marie, men klarte ikke å få frem mange ord.

Jeg var dypt deprimert i ett år etter mammas død. Jeg kjempet for å holde meg oppe, mens bachelor oppgave skulle skrives, penger måtte tjenes og sorgen måtte bearbeides. Jeg gikk ukentlig i sorggrupper, men ingentig var som før. Alt var dødt for meg i nesten 6 mnd. Jeg klarte ikke gå i butikken, bare det å se mennesker var vondt. Det var så vanskelig å se alle andre fortsette sine vanlige liv! Mange skjønte ikke at jeg fortsatt ville stenge meg inne i mange måneder.
Hver gang jeg åpnet øynene mine så jeg for meg mamma, og smerten grep tak igjen.

Jeg ville ikke puste, jeg visste bare at jeg måtte eksistere og ta ett minutt om gangen. Sorggrupper og gode bøker, samt tillatelse til å være i sorg hjalp meg med tiden. Jeg skrev i min dagbok i Mai 2005:  Nå er det vår, og luften er til å ta og kjenne på. Det lukter sorg, smerte og lengsel i denne klamme vårluften. Det lukter Hospice Lovisenberg.
Jeg måtte virkelig jobbe hardt for å komme gjennom sorgen, men jeg var målbevisst og lot meg selv kjenne og akseptere alle følelser. Gjennom denne perioden følte jeg alltid en indre styrke, og jeg visste alltid at både mamma og min Himmelske Fader var med meg.

Jeg fikk også kjenne på angeren av å ha vært en rebelsk tenåring, og hvor liten tid jeg hadde fått sammen med mamma som ungdom og ung voksen. Jeg trengte mere tid sammen med henne!!
Troen på evangeliet og vissheten om mammas kjærlighet, trøstet godt, men hjalp meg ikke nok på den tiden. Jeg håpet at mamma kunne høre meg når jeg snakket med henne, men jeg trodde iallefall at hun kanskje kunne føle den kjærligheten jeg hadde for henne. Jeg husker Sissel Amundsen sa til meg under begravelsen, og det var vel den eneste setningen jeg husker fra den dagen. Hun sa at mamma fikk leve til hun hadde fått fullført sin livs misjon. Nå ventet oppgaver på den andre siden. Jeg har aldri sagt det til henne igjen etterpå, men det Sissel sa glemte jeg aldri og det trøstet meg. Det trøster meg fortsatt.

Ett år etter at mamma døde valgte jeg å begynne å jobbe som flyvertinne, og fikk permisjon fra min andre jobb som rekrutterer/headhunter. Jeg hadde en indre følelse av rastløshet og jeg måtte bare komme meg vekk. Sorgen etter mamma hadde gjort noe med meg, jeg klarte ikke å være i den vanlige verden lenger. Jeg gledet meg til å ta på meg en annen rolle. Det var noe som skjedde da jeg tok på meg uniform og plutselig representerte et selskap på en annen måte. I luften ble alt glemt, tiden fløy, og latteren satt løst. Så fikk jeg heller gråte da jeg kom på hotellrommet. Noen ganger måtte jeg inn på flytoalettet for å gråte, men jeg ristet det av meg og kom ut igjen med et smil til ventende kollegaer og passasjerer. Denne jobben ble min redning. I alle fall i forhold til å få verdslig styrke tilbake.

Fortell om din trosreise fra du som tenåring ble inaktiv i kirken og frem til i dag
Jeg har alltid følt at kirken var sann. Allikevel ble jeg som ung veldig påvirket av omgivelsene mine, og jeg ble irritert når jeg syntes at foreldrene mine var strenge. Strikken ble strukket, og èn dårlig avgjørelse gjorde det veldig lett å fortsette med flere dårlige avgjørelser. Mange av vennene jeg hadde i kirken var også interessert i å prøve ut ting vi visste var feil. Til slutt så mistet jeg den dårlige samvittigheten, og det ble lite problematisk for meg å bryte Guds bud. Jeg sluttet aldri å tro, men jeg sluttet å følge tilskyndelser fra Den Hellige Ånd. Lykke her og nå ble viktigere enn evig lykke. Søket etter spenning og verdslig morro ble fokuset istedenfor å vokse som menneske og i åndelig styrke. Mange ganger følte jeg at jeg ikke passet inn i kirken, at jeg ikke hadde noe til felles med noen der, og at det var kjedelig.

Først da jeg ble samboer som 19 åring, begynte en endring å finne sted inne i meg. En endring som skulle ta over 10 år.
Jeg ble forvirret og usikker når jeg tenkte på hvordan det ville bli hvis jeg ikke giftet meg i templet og ikke oppdro barna mine i evangeliet. Jeg gikk sporadisk i kirken men den dagen biskopen sa til meg at et samboerskap ikke var akseptabelt for Gud, valgte jeg heller å takke nei til mitt medlemskap i kirken enn å endre på min livsførsel. Det var jeg overhode ikke klar for. Jeg husker enda den rare følelsen av å få utmeldingskort i posten. Jeg ble ikke lei meg, heller skuffet, men jeg skjønte at det var til det beste. Mamma og pappa kunne utrykke de var skuffet, men aldri noensinne fikk de meg til å føle meg utilpass. Pappa fortsatte som alltid å bære sitt vitnesbyrd, og hans urokkelige tro hadde stor innflytelse på meg.

Selv om jeg også trodde, og ville bli medlem igjen, var jeg overbevist om at kirken ikke var noe for meg og at jeg aldri kunne klare å holde budene. Jeg trodde virkelig at jeg aldri kunne få meg en kjæreste som var i kirken. Så da tenkte jeg ofte at jeg klarer jo ikke å være alene resten av livet, og da er det bedre å treffe noen utenfor.

To år etter at mamma døde åpnet det seg et vindu. Tiden med sorg gjorde at jeg løsrev meg fra festingen, og jeg begynte å ønske å leve etter evangeliet igjen. Jeg klarte det et halvt år og da jeg flyttet til Stavanger en sommer, tok jeg kontakt med misjonærene der. Jeg ville tilbake. Den følelsen var sterk, og jeg gledet meg til å ta fatt på veien. Mens jeg bodde der ble det vanskeligere. Igjen begynte jeg å føle at dette ikke var mulig for meg å gjennomføre. En kveld brøt jeg det jeg hadde jobbet hardt for, og plutselig var alle gamle dårlige vaner blitt del av livet igjen. Målet om å komme tilbake til kirken ble glemt på dagen. Egentlig veldig skummelt…

Jeg vet i dag at jeg ikke hadde gjort forarbeidet godt nok, at jeg trodde jeg var sterk nok og at alt ville løse seg. En liten stund etter flyttet jeg til Sverige, og tenkte ikke mer over den følelsen jeg hadde hatt for evangeliet.

Som flyvertinne havnet du etter hvert i Dubai. Hvordan utviklet livet ditt seg videre der?
Da jeg var stasjonert i Stavanger og Gøteborg var jeg ofte i Dubai med jobben. Min rastløshet og jagen etter opplevelser gjorde at jeg ønsket å bo der og fly for et av verdens beste selskaper. Etter 6 mnd med intense forberedelser og mange dager med tester i London, fikk jeg jobb i Emirates, og flyttet til Dubai.

Dubai ble mitt hjem i over 3 år. Livet mitt der var som en drøm verdslig sett. Jeg bodde gratis i en flott leilighet med basseng i en skyskraper, ble kjørt og hentet til flyplassen, spiste på topp hoteller hver dag, og reiste verden rundt. Mens jeg bodde der ble jeg i midlertidig bevisst min egen barnetro.
Religion var et åpent tema i motsetning til i Skandinavia, og alle var stolte av troen sin. Det jeg erfarte der var både på godt og vondt, i det jeg begynte å formes til den jeg egentlig skulle bli, og hele tiden hadde ønsket å bli.

Men livet som var så fantastisk gøy og som i en film, hadde sin triste og ensomme bakside. Kvelder alene på et hotell i utlandet, venner som bare var din venn pga status og mennesker som utnytter hverandre. Jobben var tøff og umennskelig til tider, og kombinert med fest og lite søvn nådde både min kropp og sjel et platå. I over 1 år forsøkte jeg å finne løsning på hva jeg skulle gjøre.

Jeg var ikke lykkelig, og jeg visste at det livet jeg levde ikke var det jeg hadde forberedt meg til før jeg kom til denne jorden. Jeg begynte å studere skriften og be hver dag, og lengtet til den dagen jeg kanskje kunne være verdig til å dra til templet, Herrens Hus. Å som min sjel lengtet etter å føle fred! Men fortsatt skulle dette ta sin tid.

Min lillesøster bodde i Utah og Hawaii, og hennes egen trosreise hadde alltid en god påvirkning på meg. Sommeren 2010 reiste jeg bort til henne igjen i forbindelse med at hun skulle på misjon. En kveld gikk jeg lang kveldstur sammen med hennes tidligere vertsmor Cerrie Erickson, hvor jeg fortalte min opplevelse av Dubai og mitt liv der. Noen husker kanskje Pinocchio og den øyen, Pleasure Island, som barna ble lokket til hvor de skulle ha det så gøy og få lov til å gjøre alt de ville? De ble fanget der og forvandlet til esler, angret bittert og var dypt ulykkelige. Vel, det var sånn jeg følte meg på slutten. Jeg følte meg fanget, og jeg ville bare vekk. Mitt liv hadde større hensikt enn å bare tenke på meg selv og hva som behaget meg . Logistikkmessig hadde jeg tenkt å bli i Dubai iallefall 1 år til. Jeg hadde lekt med tanken på ta ny utdannelse og bli sykepleier , men ingentig klaffet 100 prosent.

Den kvelden hun og jeg gikk tur åpnet det seg et nytt vindu for meg. Jeg følte Den Hellige Ånd så sterkt som jeg ikke hadde følt før, og ble grepet av den på en måte som gir meg frysninger på ryggen når jeg tenker på det.

Jeg visste da at jeg skulle hjem til Norge. Det var helt klart. Ingen tvil. Jeg bare visste det. Alt la seg på plass, og min kjære venninne Inger Marie stod klar med åpne armer og et soverom den dagen jeg landet i Norge knappe uker etter, med et flyttelass, ny skole dagen etterpå og til et nytt og ukjent liv hjemme som student igjen. Jeg visste ikke hva jeg drev med….Jeg bare visste at det jeg gjorde var rett.

Det skulle fortsatt ta år før jeg var klar for å hengi meg til evangeliet. Et år senere begynte jeg å date en mann i USA som var inaktiv i kirken. Det viste seg å skulle bli en uventet velsignelse for meg. Etter en stund hadde evangeliet og min egen modenhet vokst sakte og sterkere, inntil det åpnet seg et nytt vindu for meg på valentinsdagen i 2013. Igjen var det som om jeg ble slått av et lyn fra himmelen. Jeg reiste meg opp og sa til kjæresten min: Jeg vil bli medlem igjen og jeg vil snakke med biskopen! Jeg bar mitt vitensbyrd for han og jeg smilte av glede for jeg visste at nå var tiden her. Endelig! Jeg ble døpt av min far den 13. Oktober 2013.
Det jeg vet er at alt jeg gikk igjennom forberedte meg til å ha den styrken og vissheten jeg har i dag. Og det er jeg takknemlig for.

Er alt bare godt nå?
Det som jeg vet tar tid er følelsen av verdighet. Mange ganger føles det uvirkelig for meg å ta del i nattverden, tjene i kirken, og kunne gå inn i templet. Det er spor etter valg jeg har tatt, til tross for at jeg har all grunn til og føler meg verdig når jeg har omvendt meg og tatt i mot Kristi forsoning

Alle valg har konsekvenser, sier alltid min far til meg. Og det kan jeg skrive under på. Jeg angrer bittert på at det har tatt meg så lang tid. Men jeg er overlykkelig over at jeg klarte det. Jeg har allikevel arr som må heles og jeg har lært meg at det viktigste er ikke hvor mange venner jeg nå har igjen eller hvordan min livssituasjon er uten egen familie.
Det viktigste er at jeg holder ut til enden, gjør min del, og returnerer til min Fader og kan si: Jeg klarte det! Dette livet er tross alt en prøvestand, og første gang vi lever med en fysisk kropp. Det er evigheten som er målet og det er den lykken man kan oppnå der som virkelig betyr noe!
Jeg vet at evangeliet er sant. Jeg vet at indre fred oppnås ved å etterleve evangeliets bud og normer. Jeg er så takknemlig for vår vise Fader som vet så utrolig mye mer enn oss. Når vi stoler på han og lærer Guddommen å kjenne vil vi bli opplyst og forstå Hans plan for oss.

Jeg tenker ikke lenger over om kirken er kjedelig og om jeg passer inn. Jeg går der for å lære mer om evangeliet og for å hedre min Fader i himmelen. Jeg går i kirken for å føle Den Hellige Ånd og for å gi og motta styrke. Der har vi alle et felles mål som binder oss sammen: Å leve sammen med vår Fader og vår familie i all evighet.
Mammas død ble mitt livs største sorg. Men evangeliets frø som hun plantet i meg, lever videre.

14 tanker om “Om mammas død, luksuslivet i Dubai og min lange trosreise

  1. Jenny sier:

    Tusen takk Marit for at du delte historien din, den er så sterk og rørende og veldig trosfremmende. Den siste setningen du skrev gjorde spesielt inntrykk, og jeg er overbevist om at moren din følger med deg og er enormt stolt over deg. Du er virkelig en imponerende kvinne!

  2. Ingunn sier:

    Jeg er saa stolt av deg Marit! For et vakkert innlegg!

  3. Johanne sier:

    Tusen takk for at du delte denne historien Marit. Ja, vi alle har vår Getsemane vi må gjennom og vi må alle lære om omvendelsens kraft og tilgivelsens mirakel. Jeg ser din mors tro i deg, for hun var urokkelig. Det du har fortalt i dag viser at du går på hennes sti, tilbake til vår Fader. Jeg heier på deg. Klem

  4. Marit sier:

    Tusen takk dere:)

  5. marcel sier:

    Du har ett sterkt vidnesbyrd Marit og det stråler fra deg. Det var hyggelig å se deg plutselig i Oslo i sommer.

  6. Heidi sier:

    Takk for at du delte en så personlig historie. Vi kan hjelpe hverandre med slik åpenhet og når vi viser at forsoningen og tro gjør det mulig for oss alle å komme videre.

  7. Cecilia sier:

    For en sterk historie. Jeg føler meg takknemlig for at min sønn kan være elev i din primærklasse. Han trives utrolig godt, og det er kanskje ikke så rart heller. Takk for at du delte historien din. Veldig inspirerende!

  8. Tove Carlsen sier:

    Så fint skrevet, Marit!

  9. Marit sier:

    Takk for de vakre kommentarene, det styrker meg veldig:)
    Jeg er så takknemmlig for hver og en av dere!

  10. Britt Aandal sier:

    Gledelig å lese. Flott skrevet. Takk for at du deler dette. Klem fra onkel Halvor og tante Britt

  11. Podhorny sier:

    Flott, Marit: Kan jeg bruke denne i Liahona?

  12. JD Erickson sier:

    Miss Marit,
    Amazing story. So great you can share this with others as it was such a deep and struggling experience. You are a strong soul and letting your light shine influences others more than you will ever know!! Well done.

  13. Det var en fin historie om ditt liv.Jeg er så glad for alle som kommer tilbake igjen.Det er helt fantastidk å komme til templet.Ha det fint

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

It looks like the WordPress site URL is incorrectly configured. Please check it in your widget settings.

Arkiv

%d bloggere like this: