Hvordan en bønn som 18-åring forandret livet mitt

1

12. september 2014 av Eline

Navn: Katinka Bakklandkathinka
Alder: 40
Sivilstatus: Gift, 5 barn
Bosted: Rygge, Østfold
Interesse: Familien, lese, synge, spille gitar, lytte til musikk, blogge, spise god mat…Den listen kan bli veldig lang, men tid er en begrenset ressurs, dessverre.
Oppgave i kirken: Lærer for de eldste barna i søndagsskolen ( Primær)

 

Jeg glemte Gud etter konfirmasjonen.  Men så traff jeg misjonærene.
Jeg hadde levd livet mitt i 18 år, stort sett uten Gud, da jeg traff representantene fra Jesu Kristi Kirke for aller første gang.
Jeg hadde trodd på Gud. Før. Født halvt spansk, halvt norsk og med det fulgte det halvt statskirke, halvt katolikk. Det ble ikke snakket om religion som jeg kan huske, men jeg sovnet til sangen «Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått…» og det var nok til at jeg da trodde.
Men med årene forsvant troen. Og jeg tenkte ikke mer på det før jeg var 13 år og satt på bussen og hørte på radioen om en jente på 14 som hadde kreft og skulle dø. Da dukket de tunge spørsmålene opp: «Er det mer enn dette livet? Hvis jeg dør i dag, vil graven min ligge der øde, fallende regndråper og fargerike høstblader mens kroppen min bare ligger der og blir borte for alltid samtidig med at andre mennesker haster forbi i egne liv uten å huske meg lenger»? Tankene gjorde sterkt inntrykk og når jeg året etter konfirmerte meg, leste jeg bibelen hver kveld en periode. For jeg ønsket å vise Gud at dette gjorde jeg fordi jeg faktisk trodde at han fantes. Men jeg fikk ikke ting til å stemme. Presten sa at Gud og Jesus var den samme og jeg kunne ikke fatte hvorfor Jesus skulle ha behov for å be til seg selv? Det var ikke det eneste jeg syntes ikke stemte. Og etter konfirmasjonen tenkte jeg ikke på Gud lenger. Jeg var ung og i ferd meg å løsrive meg fra barndommen. Det var mer enn nok av andre ting å tenke på.
Jeg var 18 år første gang jeg traff misjonærene. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 15, så da hadde jeg allerede bodd for meg selv i 3 år og var ganske selvstendig. På det tidspunktet var alt jeg visste om mormonene at de ikke drakk alkohol og at de ikke gikk i miniskjørt. Noen i familien hadde vært på besøk i kirken og fortalt meg at de spilte landhockey der. Jeg var sportsjente, aktiv håndball- og fotballspiller i tillegg til ihuga ishockey fan, så at de spilte landhockey var et stort pluss for meg. Så da jeg ble spurt om jeg ville være med en dag, sa jeg ja. Så en søndag dro jeg til kirken i Trondheim. De spilte skuffende nok ikke landhockey, det var tross alt søndag.

Jeg husker ingenting fra denne dagen nå. Men jeg hadde skrevet dagbok og fant siden fra denne dagen for en tid tilbake. Der står det:
«Jeg følte en fred som jeg ikke har følt før». Uten å vite det hadde jeg følt den Hellige Ånd for aller første gang.

Ikke lenge etter traff jeg misjonærene sammen med et par jenter på min alder som var medlemmer. De underviste meg om de grunnleggende tingene og spurte meg spørsmål. Det startet tankeprosessen min: Finnes Gud? Er Jesus Kristus virkelig? Er dette noe jeg burde bruke tid på å finne ut?
Men selv om prosessen var i gang, var jeg i siste året på videregående og hadde mye å tenke på med avsluttende eksamener. Jeg var dessuten russ og syntes friheten som fulgte med å bli 18 år og myndig var befriende. Skulle jeg binde meg til ulike bud som for eksempel ikke røyke og drikke alkohol? Det ble lite møter med misjonærene.

Russetiden og eksamener kom og gikk og i juni tok jeg med meg flyttelasset og flyttet 6 mil – til Trondheim. Der ventet sommerjobb og jeg begynte å spille ishockey på et damelag. Mye jobbing og mange treninger. Men innimellom møtte jeg misjonærene og begynte å lese litt i Mormons bok. Jeg ble oppfordret gang på gang til å be og spørre Gud for å finne ut om han fantes. Men jeg var ikke klar. Jeg visste at hvis jeg ba, og under over alle under, skulle få et svar, så betydde det at jeg måtte legge om livet mitt. Det var jeg ikke klar for. Når jeg ba, så var det lynkjappe bønner. «Kjære Far, er du der? Amen.» Hadde ikke kunnet svare om han hadde ønsket det. Og jeg ønsket ikke svaret. Ikke da. Men en dag så skjedde det noe som gjorde at jeg faktisk ønsket å vite.

Den dagen livet mitt begynte på nytt
Jeg ønsket virkelig å finne ut om det fantes en Gud og jeg bestemte meg for at om jeg fikk et svar, så skulle jeg faktisk leve livet mitt på en bedre måte. Og hvis ikke så var det farvel til misjonærene og maset deres. Misjonærene var hyggelige og morsomme, men jeg ønsket ikke å bruke av tiden deres lenger. Men jeg følte jeg skyldte dem å i hvert fall prøve å be skikkelig en siste gang.
Det var en halvskyet Trøndersk sommerdag og jeg gikk meg en tur i skogen overfor der jeg bodde. Jeg hadde jo lest om Joseph Smith og tenkte at nå skulle jeg gjøre dette skikkelig. I skyggen av et stort tre med utsikt over Trondheimsfjorden, knelte jeg ned og begynte å be. Og idet jeg ba, skjedde det noe. All den forvirringen som hadde fylt kroppen min, ble vasket bort i en sakte bølge som begynte ved hodet og gikk gjennom kroppen min og jeg følte en fantastisk følelse av fred. Og jeg hadde plutselig en sterk indre visshet om at Gud fantes, at Jesus Kristus var hans sønn og at ved å døpe meg i kirken, ville jeg starte på veien tilbake til ham. Det var en fantastisk følelse! Alt inni meg hadde falt på plass og det føltes godt. I det samme fant noen solstråler veien gjennom skyene mot meg og så ut som en vei opp mot himmelen. Det var som om himmelen selv ville understreke at jeg sto foran stien tilbake til Gud.

Dette var dagen livet mitt begynte på nytt.
Jeg traff misjonærene i kirken neste søndag og hvisket til dem under nadverdsmøtet:
«Jeg har bedt og jeg vet at Gud finnes og jeg vil døpe meg».

Ikke lenge etterpå ble datoen satt. På vei til kirken den dagen jeg skulle døpe meg, ble jeg spurt: «Er du sikker på at du vet hva du gjør?» Andre i familien var litt oppgitt og sa at: «Ja, ja…du vokser det vel av deg..» Jeg var imidlertid helt sikker på hva jeg gjorde. Jeg sto 100% bak mitt ja den dagen. Jeg husker veldig godt følelsen jeg hadde etter dåpen. Det var en følelse av lykke som sprengte på innenifra. Det føltes så utrolig godt! Mine første skritt i den beste delen av livet mitt var tatt.

Hvorfor jeg ikke ville dra på misjon og hvorfor jeg gjorde det allikevel
2 år etter dåpen min vurderte jeg å dra på misjon, jeg var jo i riktig alder ( før var aldersgrensen 21 år, nå er det 19 år). Jeg bestemte meg for å ikke dra. Som forholdsvis nytt medlem følte jeg at jeg ikke hadde mye å bidra med for å dra på misjon. Og det var ting som jeg følte jeg ikke kunne klare meg uten i 1,5 år, deriblant musikk og dans. Så flere ganger ba jeg for å være sikker: «Kjære Himmelske Far, Jeg har ikke tenkt å dra på misjon. Er det ok?». Jeg følte aldri noe spesielt, så jeg tenkte at det var vel greit nok. Gud visste jo at jeg ikke hadde nok kunnskap til å dra ut og dele evangeliet videre.
Men en dag bestemte jeg meg for å be om det motsatte, for å sjekke hva jeg følte da. Så jeg ba: «Kjære Himmelske Fader, er det din vilje at jeg skal dra på misjon?» Pang! Den Hellige Ånd kom med stor kraft og det var absolutt ingen tvil. Reaksjonene mine kom som perler på en snor: «Åh, neeei! Jeg skal på misjon!» Deretter undrende: «Hm…jeg skal på misjon» Og tilslutt: «Kuuult! Jeg skal på misjon!» Alt på under ett minutt. Og det gikk opp for meg at jeg hadde det eneste ene jeg trengte for å dra. Jeg hadde et vitnesbyrd jeg kunne dele.
Men det var ikke så lett. Jeg hadde nylig kommet gjennom nåløyet og skulle jobbe foran kamera i student TV’n og skulle signere en slags kontrakt på 2 år. På dette tidspunktet studerte jeg medievitenskap og følte meg kjempevelsignet som også fikk denne muligheten. Men nå måtte jeg jo si nei for å reise på misjon. Det var tungt, men jeg gjorde det.
Rett etterpå fikk jeg faktisk sjansen til å jobbe i radio i stedet og det passet meg utmerket. Å bytte et kamera foran ansiktet med en mikrofon – jeg elsket det! Ting falt på plass.

 

Man får ikke selv bestemme hvor man vil utføre misjonen. Dette er en stor kabal som legges av andre. Men i søknadspapirene så har man mulighet til å skrive når og hvor man ønsker å dra. Jeg skrev følgende: «As far away as possible, as soon as possible». Dette ble imidlertid ikke oppfyllt..! Jeg måtte vente i månedsvis og reiste til Scotland 🙂 Men som alle forhenværende misjonærer vet, det spiller ingen rolle hvor du drar. Det blir uansett den beste misjonen!

Misjonen min ble grunnlaget for noen helt unike og fantastiske opplevelser som lærte meg mer om evangeliet enn jeg kunne gjort på ti talls år. Vitnesbyrdet mitt ble sterkere og bredere og jeg møtte mennesker som for alltid vil være i mitt hjerte, både andre misjonærer, medlemmer, undersøkere, og tilfeldige mennesker som vi fikk noen nære øyeblikk med.

Min tro står fast
Det er snart 22 år siden jeg ble døpt. Valget jeg tok som ung pike var ikke bare en dille fra min side. Jeg hadde ikke bare tro på at dette kanskje kunne være alright for en stund, jeg visste med hele meg at dette var noe jeg skulle gjøre. Jeg gjorde det fordi jeg ikke lenger bare trodde på Gud. Jeg hadde en overbevisning som fylte meg og som jeg ønsket å leve livet mitt etter.
Jeg vet av hele mitt hjerte at Gud finnes, at Jesus Kristus er hans sønn og jeg føler en unik glede over å kunne leve livet mitt med det som rettesnor og veiledning.
Et av mine yndlingsskriftsteder er fra Bibelen, i Salmene 46:11: «Vær stille og kjenn at jeg er Gud».
Den myke stillheten og freden som kommer fra Gud, er balsam for sjelen. At jeg fikk oppleve dette for første gang som 18-åring, forandret virkelig livet mitt.

En tanke om “Hvordan en bønn som 18-åring forandret livet mitt

  1. […] I am gratefull that she let me repost it here on my blogg. Kathinka was baptized 22 years ago. She has shared more about her self and her faith journey here. ____________________________________________________________ We believe that we, our spirits, […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Arkiv

%d bloggere like this: