Om sin tro, tvil, skilsmisse og livet som alenemamma

2

9. november 2014 av Eline

Navn: Gro Gjørven Spjelkavik gro 2
Bosted: Oslo
Sivilstatus: Alenemamma
Interesser: Aerobic, dans, reiser, opplevelser, fjellet, naturen, familien og venner
Utdannelse: Bachelor i Business Management og Reiselivsledelse fra University of Brighton.
Jobb: Salgssjef på Nordens ledende reisebyrå, VIA Egencia
Oppgave i kirken: Komitèmedlem/representant for «Enslige voksne» på Østlandet

Hva slags forhold hadde du til religion og kristendom i oppveksten?
Som barn vokste jeg opp i en helt vanlig tradisjonell norsk familie. Familien min tilhører statskirken og går i kirken ved barnedåp, konfirmasjoner, brylluper, begravelser og andre evt. høytider. Jeg var ikke spesielt opptatt av religion da jeg var ung. Jeg fulgte de tradisjonene som var vanlige, og tenkte ikke noe mer over det. Det handlet nok mer om tradisjon enn om å tro på noe.
Kan du fortell om dine første møter med kirken og misjonærene?
Det hele startet i 1998 da jeg var 16 år gammel. Da dro jeg til Idaho, USA for å være utvekslingsstudent. Jeg skulle bo hos storesøsteren min som var blitt medlem av kirken noen år tidligere. For meg var hennes nye tro helt uinteressant. Jeg ønsket bare å komme meg bort fra Norge en liten periode og søkte meg til henne hvor jeg kunne lære engelsk skikkelig og gå på en amerikansk high school. En drøm jeg hadde hatt lenge.

Jeg visste hun hadde konvertert til en eller annen «annerledes» religion og for å være høflig, og for å se hva denne såkalte religionen hun var blitt med i var for noe, ble jeg med i kirken. Jeg gjorde dette i et helt år fordi jeg var på jakt etter å finne noe som var “galt” med kirken/menneskene der, eller noe som ikke ville være bra for henne.
Men jeg fant ingen ting. Istedenfor traff jeg verdens mest fantastiske mennesker – så inkluderende og med gode verdier.

Året tok slutt og det gjorde også min aktivitet i kirken. Kort tid etter jeg kom hjem til Norge, så jeg helt tilfeldig to misjonærer på butikken der jeg jobbet hver lørdag. Jeg trodde ikke mine egne øyne og forsto ingen ting. Hva gjorde amerikanske misjonærer her i Ålesund, er ikke de bare i USA?! Jeg hadde mange spørsmål om dette og tenkte også at det ville være hyggelig å treffe amerikanere etter mitt nylige opphold i USA. Etter mye om og men fikk jeg tak i misjonærene. De inviterte meg med i kirken som jeg takket ja til, nok en gang for å være hyggelig. For utenom meg, var det 4 andre på møtet. Ikke akkurat samme antallet som i USA!

Jeg ble med noen ganger på møtene deres, men brøt kontakten med misjonæren når familie og venner ble bekymret for meg. De lurte på hva jeg drev på med og sa at jeg ikke måtte kaste bort mer tid på dette kirkegreiene. Greit nok for meg. Det hadde vært hyggelig å treffe misjonærene, men jeg la det hele bak meg og tenkte ikke så mye mer over det. Livet gikk videre.
2 år senere dro jeg til Luxembourg for å jobbe som aupair. Nok en gang trengte jeg å komme meg ut i det store utland. Jeg dro av sted uten å kjenne noen, ikke engang familien jeg skulle jobbe hos. Jeg følte meg modig, og gledet meg til å lære tysk og fransk. Da jeg hadde vært i Luxembourg i et par uker, og var på butikken, så jeg nok en gang to misjonærer. Er de her også?! Følger de etter meg?! Jeg var nysgjerrig og syntes det var morsomt å ha sett de, men jeg lot det være med tankene.

En uke etterpå så jeg misjonærene igjen, denne gangen på busstasjonen. Det kriblet i magen, jeg ville gjerne prate med de. Mest fordi jeg visste «hvem» de var og kanskje litt fordi jeg ikke kjente noen andre i Luxembourg og søkte etter venner den første tiden. Men heller ikke denne gangen gikk jeg bort. Når jeg kom hjem den kvelden stusset jeg over alle de tilfeldige møtene med disse mormon-misjonærene. Var det en tilfeldighet, eller en mening bak det? Ikke visste jeg. Men jeg tenkte tilbake på det jeg hadde lært i kirken i USA, at man kunne be til Gud om alle ting. Jeg hadde ikke noe forhold til bønn på denne tiden, men gjorde det denne kvelden. Jeg ba om at jeg måtte få treffe misjonærene igjen hvis det var Hans vilje.
To dager senere så jeg misjonærene igjen og ble ganske paff. Men jeg bare overså de, Gud kunne da ikke høre meg så kjapt! Det hadde jeg ikke noe tro på. Så for å virkelig teste det ut, så ba jeg den samme bønnen om igjen. 3 uker senere, mens jeg satt på en cafe, så jeg de to dresskledde misjonærene rusle forbi. Denne gangen hadde jeg lovet meg selv å ta kontakt dersom det skjedde, så jeg løp etter og stoppet de. Med andpusten stemme forklarte jeg USA historien, mitt møte med misjonærene i Ålesund, og at jeg nå hadde sett de her i Luxemburg. Jeg sa at jeg trengte nye venner og at jeg visste at de var gode mennesker. De ble veldig overrasket, men inviterte meg med til kirken den førstkommende søndagen.
Opplevde du at møtene med misjonærene var et svar på dine bønner?
Nei, ikke da. På dette tidspunktet hadde jeg ikke noe mer tro på Gud enn tidligere, men jeg syntes det jeg hadde lært av misjonærene var fascinerende da de pratet om bønn og svar på bønn. Jeg hadde egentlig ikke noe forhold til dette. Men opplevelsen min i USA og med misjonærene i Ålesund og Luxembourg gjorde at jeg måtte «teste» ut å be. Opplevelsen var ikke så spesiell der og da. Selv om jeg fikk svar og traff misjonærene ikke bare en gang etter jeg ba, men begge gangene. Jeg så nok ikke da at dette var et svar, men det har betydd mye mer i ettertid når jeg ser tilbake på hva som egentlig skjedde.
Du visste, etter erfaringen fra kirkebesøk i Ålesund, at dine nærmeste ikke støttet deg i din omgang med misjonærene. Hvorfor ønsket du da å oppsøke dem igjen?
De misjonærene jeg hadde møtt tidligere var utrolig flotte mennesker, ærlige og oppriktige. Jeg likte å prate med de og høre deres syn på livet. Ikke minst var jeg nysgjerrig på den «jobben» de var sendt ut for å gjøre. Da jeg nå ønsket å treffe de igjen, la jeg ikke så mye vekt på at de var misjonærer. Jeg snakket på dette tidspunktet gebrokkent fransk og tysk uten å kunne gjøre meg ordentlig forstått. Jeg savnet noen å snakke ordentlig med, snakke med noen som kunne forstå meg. Jeg visste at misjonærene snakket engelsk og ønsket også av den grunn å oppsøke de, bare for å kunne prate skikkelig med noen.
Frem til nå var motivasjonen din for å treffe misjonærene først og fremst vennskapelig. Hva gjorde at du fattet interesse for det religiøse budskapet deres og ble døpt?
Etter å ha truffet misjonærene i Luxembourg i et par måneder innså jeg ovenfor meg selv at det var noe spesielt ved de. Hvem de var, hva de representerte og budskapet de delte. Jeg fikk en så god følelse hver gang de pratet om evangeliet, en følelse jeg ikke hadde hatt før. Jeg blir mer og mer interessert i å høre om det religiøse budskapet, om meningen med livet og vår rolle her på jorden. Jeg hadde hørt mye av det samme i USA og Ålesund, men nå fikk det plutselig en annen betydning og mening. Den samme gode følelsen av ro fikk jeg også i kirken, jeg hadde aldri opplevd liknende før. Jeg forsto plutselig Guds puslespill. Et før var sådd i USA, det vokste hjemme i Ålesund og nå i Luxembourg var det modent. Brikkene falt på plass for meg og jeg hadde en sterk tro. Jeg døpte meg i Luxembourg 20 år gammel.

Dette skapte mye fortvilelse blant familie og venner som mente jeg var altfor ung til å ta en slik avgjørelse, og advarte meg på det sterkeste. Jeg derimot, visste at dette var riktig for meg. Så jeg følte meg som «kjerringa mot strømmen» og gjorde det hjertet mente var riktig. Utrolig tøff avgjørelse, men når jeg visste at det var riktig, så var det vanskelig å stå imot. Jeg skulle så gjerne ønske at familien min visste hvor bra dette ville være for meg og hvordan det føltes der og da. En brennende følelse, som jeg visste at ingen kunne ta fra meg.
Som voksent medlem av kirken kan man besøke templet og utføre ordinanser. Dette ble en vanskelig opplevelse for deg. Vil du dele noe om dette?
Jeg visste ingen ting om templet før jeg dro. Jeg hadde ikke hatt noen forberedende klasser i kirken og ikke lest noe selv heller. Dagen kom og den endte med at jeg satt igjen med flere spørsmål enn svar. Inntrykkene var mange og det var mye jeg ikke forsto. Det gjorde meg urolig. Jeg ville ikke tilbake, fordi jeg følte det ikke ga meg noe annet enn frustrasjon. Mitt vitnesbyrd og de opplevelsene jeg hadde hatt før jeg dro til tempelet, endret seg imidlertid ikke.
Kunne noe vært gjort annerledes under forberedelsesperioden? Har du noen tips til andre som skal til templet for første gang?
Å delta på forberedende kurs og lese mye selv er alfa og omega før man drar til tempelet. Man må lære om det grunnleggende som skjer der. Jeg anbefaler også at man ikke har sitt første tempelbesøk og vielse på samme dag. Det blir for mange inntrykk å bearbeide på en gang. Er man godt forberedt vet jeg det vil være en helt annerledes opplevelse.
Hva føler du for templet nå?
Det tok flere år før jeg følte meg klar til å dra tilbake til tempelet. Når jeg bestemte meg for å dra, forberedte jeg meg grundig over lang tid og tok med meg fire veldig gode venninner. Opplevelsen jeg hadde denne gangen ble en helt annen enn første gangen. Jeg kjente en ubeskrivelig god følelse, Den Hellige Ånd var sterk. Jeg følte meg hjemme der og var helt rolig. Jeg utførte mange oppgaver som jeg følte veldig godt for.

 

I Luxembourg treffer du mannen i ditt liv. Dere blir gift i templet , får en nydelig sønn sammen, troen er sterk og livet er godt. Etter noen år endrer dette seg plutselig. Fortell.
Jeg giftet meg 24 år gammel i Luxembourg med en mann jeg traff i kirken. Vi flyttet etter hvert til Norge. Her var det vanskelig for mannen min å få jobb og over tid påvirket dette ekteskapet vårt veldig negativt. Før jeg egentlig visste ordet av det, stod jeg plutselig en dag med nykjøpt leilighet, 2 jobber og et lite barn – helt mutters alene. Skilsmissen kom som en overraskelse på meg og var ekstremt tøff. Jeg følte at jeg hadde gjort alt på den «riktige» måten og jeg kunne ikke forstå at en mann bare kunne pakke kofferten å dra fra meg og sønnen sin.
For meg betydde ekteskapspakten at vi skulle stå sammen i tykt og tynt og hjelpe hverandre, styrke hverandre, og være der for hverandre. Nå og i evigheten. I glede og i sorg. Og som den prestedømsbæreren han var, hadde jeg forventet at han skulle kjempet litt ekstra for å få ekteskapet til å fungere igjen. Jeg trodde vel i utgangspunktet at når man var gift i templet, for tid og all evighet, skulle det ikke være så lett og bare dra. Han kunne ikke bare dra – jeg forstod ingenting. Jeg opplevde mye frustrasjon og mange tårer. Dette var den vanskeligste perioden i mitt liv.
Skilsmissen påvirket min tro veldig negativt. Jeg hadde i utgangspunktet giftet meg i tempelet fordi det var det HAN ville, og det var det som var viktig. Men når jeg plutselig stod igjen alene, mistet jeg noe av forståelsen for dette løftet vi hadde inngått. På et tidspunkt kunne jeg ikke forstå at Gud ville meg så vondt. Jeg hadde gått gjennom så mange « stormer» tidligere for å bevise for venner og familie at kirken var godt for meg, at det var medlem av kirken jeg ville være. Nå raste alt sammen, jeg var i ferd med å miste vitnesbyrdet mitt og visste ikke hva jeg ville lenger.
Jeg måtte ta et nytt standpunkt til dåpspakten og tempelpakten som jeg tidligere hadde inngått. Jeg kom frem til at å forlate kirken og evangeliet ville være det enkleste for meg. Jeg vurderte å flytte hjem til familien på Vestlandet for å få den hjelpen og støtten som jeg trengte til å takle hverdagen med min lille sønn.
Hvordan fant du tilbake til din tro?
Jeg var på nippet til å flytte hjem til Ålesund og forlate kirken. Jeg så ikke poenget ved å bli så mye lenger. Jeg var ung, skilt og alenemor. Hva skulle jeg gjøre i en familieorientert kirke? Jeg hadde glemt å kommunisere med min Himmelske Fader i denne vanskelige tiden, og bestemte meg for å be en bønn før jeg tok noen endelig avgjørelse. Etter flere bønner til Herren så fikk jeg over tid en sterk følelse av at jeg skulle bli i Oslo, prøve å gå i kirken igjen og være en del av det miljøet jeg hadde der. Det var ikke det svaret jeg ønsket å få, men jeg valgte likevel å bli.
Årene har gått og jeg har bygd sten for sten og tatt dag for dag. Jeg har måttet bygge mitt vitnesbyrd på nytt og dette har tatt lang tid. Når jeg ser tilbake på den aller tøffeste tiden, så var det i denne tiden jeg ble sterkere, både åndelig og mentalt. Når jeg etter lang tid tillot Gud å hjelpe meg og åpnet armene litt for Han, så hadde Han mer å gi enn jeg noen gang hadde drømt om. Det er virkelig i motbakke det går fremover. Jeg hadde ikke klart denne tiden hadde jeg ikke hatt evangeliet i livet mitt og fulgt de prinsippene jeg hadde lært i kirken. Jeg har fått mye støtte og hjelp underveis og jeg hadde heller ikke klart meg uten familie og venner. Spesielt har moren min vært enestående.

Du er nå alenemamma til en gutt på 9 år. Kan du gi et lite innblikk i hvordan hverdagen utspiller seg?
De første årene etter at jeg bestemte meg for å bli i Oslo, var ekstremt tøffe. Jeg fikk heldigvis mye hjelp av familien, kollegaer og venner . Det tok mange år før jeg klarte å akseptere at jeg nå var blitt 100% alenemor, og tilhørte plutselig den singles verden. Stor overgang fra å ha vært gift de 12 tidligere årene. Jeg følte lenge at det var et nederlag å være alene.

Hverdagen handler mye om å få endene til å møtes. Levere på skolen, gå på jobb, hente på skolen, aktiviteter, middag, lekser, kirke, bursdager osv. Listen er lang og stopper aldri. Når jeg ser på meg selv utenfra så forstår jeg ikke helt hvordan det går. Men når jeg står midt oppi det selv hver dag, hver uke, hver mnd og hvert år, får man til det man vil. Jeg har funnet ut at vi alle har en indre styrke og hvis man ikke har noe annet alternativ, så må man bare stå på og aldri gi opp. Jeg kjører litt samme filosofi på evangeliet som jeg gjør på hjemmebane. Stå på, gi aldri opp. Ofte lettere sagt enn gjort, men det har hjulpet meg gjennom de fire siste årene.
Men heldigvis har jeg har en spennende jobb der jeg får utfoldet meg og får utløp for reisetrangen min. Jeg har også engasjert meg med aktiviteter i kirken og vært med på mye gøy sammen med venner der.
Hvordan opplever du det å være alenemamma og singel i en familieorientert kirke?
Følelsen av å ikke ha lyktes med ekteskapet er veldig vond. Det er så lett å føle seg annerledes enn venner i kirken som er godt og vel gift. Jeg liker ikke følelsen av å være annerledes enn venner utenfor kirken heller. Jeg husker en tale som var spesielt rettet mot enslige foreldre og som fokuserte på hvilken viktig rolle vi har. Talen gikk selvfølgelig rett i hjertet på meg. Det ble lettere å akseptere min situasjon. Jeg skulle selvsagt ønske at jeg var gift og hadde et ekteskap. Men akkurat nå så har jeg det veldig bra med min sønn, han er virkelig det viktigste for meg.
Når du ser tilbake på det vonde som har skjedd i livet ditt. Har troen din hjulpet deg gjennom vanskelige stunder?
Livet som mormonkvinne og alenemor er både givende men også veldig tøft. Jeg er veldig glad for at jeg har evangeliet i livet mitt, for den styrken det har gitt meg. Jeg vet av hele mitt hjerte at Gud har en plan for oss. Både her på jorden og i livet etter. Det er en trygghet for meg å vite det, når jeg strever etter å være en god mamma, en god datter, en god søster, en god venninne og en god kollega.

Til tross for en utrolig vond skilsmisse og tvilen stod sterkt i hjertet mitt om kirken virkelig var sann, så formet denne tiden meg som et menneske. Når jeg ser tilbake, så har jeg lært en viktig ting. Evangeliet er sant og riktig for meg – uansett hvor mye det stormer rundt meg.
Jeg har holdt meg fast i følgende dikt som beskriver veldig hvordan jeg følte det da jeg sto oppi vanskeligheter og følte at Herren ikke skjønte hvordan jeg hadde det. Men han bar meg gjennom den tøffeste tiden, det er det ingen tvil om.
Fotspor
En natt hadde en mann en drøm.
Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren!
Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne.
For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden;
det ene var hans egne, og det andre var Herrens.
Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden.
Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren:
Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg,
så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg.
Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor.
Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
Da svarte Herren:
Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg.
De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst –
og du bare kan se ett spor i sanden,
det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.»

2 tanker om “Om sin tro, tvil, skilsmisse og livet som alenemamma

  1. Marit sier:

    ❤ takk for at du delte det kjære Gro!!!! Det er tøft til tider…men det er sannheten:) heldige er vi som vet det:)

  2. Christopher sier:

    Hello Gro. I’m just some person in America who you do not know and have never met. But I read your story, fordi jeg kan Norsk, and I give you congratulations. I am a member of the Church and I absolutely have learned a few things over my life. I have learned that all of humanity is about God teaching everyone here and there, and helping each of us to become stronger and more able human creations of his, so that we each will be better able to live now and better prepared to live as an immortal someday after each of our own resurrections. Being a member of Jesus’ Church gives us more opportunity and more blessings, absolutely, but life is still going to have challenges regardless because that’s just how it’s set up to work. But my hat comes off to you Gro, because without question you have become more intelligent, more strong, and a more able individual because of your faith in Jesus Christ and his gospel. It would be a pleasure to speak with you sometime and until then keep living life in the good and faithful ways that you have learned how to live. As your poem states, walk with the Lord and he’ll be there for us when we need him the most. This I very much have learned in my life as well. Best wishes unto you and I look forward to someday maybe speaking with you. All my best.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

It looks like the WordPress site URL is incorrectly configured. Please check it in your widget settings.

Arkiv

%d bloggere like this: