Om sitt arbeid med kvinner og barn i India, på Ullevål sykehus og i kirken. Men den viktigste kvinnen i sitt liv, har hun mistet

3

24. januar 2015 av Eline

Navn: Inger-Marie Herheiminger marie 1
Bosted: Oslo
Sivilstatus: Gift
Interesser: Familie, Løpe, yoga, kunst, musikk, venner, film, en god bok og
reise.
Utdannelse: Helsesekretær, Legemiddel konsulent, Hjelpepleier,Barsel- og
Barnepleier
Jobb: Ullevål sykehus, barnepleier på Føde-Barsel
Oppgave i kirken: Leder i Unge Kvinner (jenter fra 12-18 år)
Du jobber på Ullevål sykehus som barnepleier på føde-barsel avdeling. En
jobb hvor du kommer tett på kvinner i en veldig sårbar tid. Kan du fortelle
litt om yrket ditt?
Jobben min er spennende, utfordrende og krevende. Ingen dag er lik og
man vet som regel ikke hva som venter en når vakten starter. Siden det er
en akutt avdeling, kommer det inn pasienter hele døgnet. Kvinner i ulike
familiesituasjoner, nasjonalitet og fra forskjellige sosiale lag. En av mine
oppgaver er å assistere under fødsel. Når et par venter sitt første barn er det
en spesiell spenning i rommet. Å kunne få lov til å være med på fødselen er
spesielt, rørende og flott. Når vakten er over har jeg ofte gått hjem og lurt på
hvordan det går med den nybakte familien.
Jeg har også opplevd akutte situasjoner hvor helsetilstanden til den gravide har
forverret seg eller at en vordende mor ikke kjenner bevegelse og liv fra barnet
i magen. Det er veldig tøft dersom det blir påvist at barnet ikke lever. Da er det
viktig med gode kollegaer som man kan ha samtale og dele erfaringer med. Der
føler jeg at avdelingen hvor jeg jobber på er spesielt flinke med hverandre. Vi
har et godt samhold og hjelper hverandre i alle situasjoner. Dette gjør at vi yter
den beste service, veileding og støtte vi kan for fødekvinnen. Før fødsel, under fødsel og i barseltiden.
Å jobbe med kvinner og barn i en utsatt posisjon har du også gjort i en helt annen del av verden. Kan du ta oss med til ditt opphold i India hvor du arbeidet som frivillig på et hospice og barnehjem? Hvordan forberedte du deg til reisen? Hva gjorde denne reisen med deg som menneske?
Forberedelsen startet egentlig fra jeg var barn vil jeg si. Foreldrene mine er gode
eksempler på uselvisk tjeneste. Deres forbilde har gjort at jeg også har ønsket
å gjøre noe for andre. Som 14 åring ble jeg tatt med på Alternativ Jul, som er
drevet av Henning Holstad. Der serverte vi mat, kaker, drikke og snakket med
gjestene. Mamma meldte seg alltid frivillig på kjøkkenet. Hun var veldig flink
med matlagning. Som ungdom husker jeg mamma snakke om Moder Teresa.
Hun fasinerte meg og hennes arbeid gjorde inntrykk.
For 6 år siden var jeg midt i en skilsmisse og livet var veldig vanskelig. I denne
perioden hadde jeg en fantastisk sjef som viste meg omtanke og forståelse. Jeg
fortalte henne om mine planer om å reise til India og hun oppmuntret meg til
å gjennomføre reisen. Hun hadde selv vært i India på en backpacker tur som
ung. Det viste seg at reisen kom til å endre livet mitt og gi meg nye ønsker og
drømmer.

Det var mage forberedelser for å kunne reise til India både praktisk og mentalt.
Jeg søkte om visum, tok vaksiner og sendte brev til Moder Teresas organisasjon,
Missionaries of Charity. Jeg brukte tid på å lære mer om Moder Theresa.

Jeg leste at hun ble født i Makedonia og fikk navnet Agnes Gonxha Bojaxhiu.
Hun gikk på en katolsk grunnskole og ble sterkt påvirket av jesuittmenigheten
Jesu hellige hjerte. Som 12 åring følte hun kallet om å leve et religiøst liv og
bestemte seg for å bli nonne når hun var 18 år. Hun sluttet seg til den irske
nonneorden Loretosøstrene og tok da navnet søster Mary Teresa. Hun ble sendt
til Calcutta hvor hun jobbet som lærer. Etter 20 år fikk hun et nytt kall som ville
forandre hennes liv. Hun satt på et tog fra Calcutta til Himalaya hvor Kristus
snakket til henne. Han sa at hun skulle slutte å undervise. Hun skulle jobbe
i slummen og tjene de fattige, syke, døende og små barn med en brennende
kjærlighet. Hun grunnla da ordenen Missionaries of Charity.
Nervøsiteten kom like før jeg skulle dra, jeg ante jo ikke hva jeg bega meg ut
på. Jeg hadde ikke reist alene tidligere. Det var ingen som skulle møte meg eller
ta meg i mot. Hele oppholdet var basert på noe jeg selv ønsket å gjennomføre.
Kvelden jeg kom frem var jeg veldig spent. Jeg tok en taxi fra flyplassen til
hotellet. Det var mørkt, nesten svart ute. Jeg kjente lukten av krydder, varme og
søppel. Jeg må innrømme at jeg angret litt med en gang. Selv om jeg var godt
forberedt, så følte jeg meg litt utrygg.
Jeg møtte opp på et lokale dagen etter hvor jeg ble registrert og ble plassert på
et barnehjem. Min oppgave ble å undervise 12 barn i alder 5-7 år i engelsk,
sammen med en annen indisk dame som også jobbet som frivillig. Vi sang,
lekte, serverte mat og vasket tøy og senger. Det føltes godt å være der, selv
om det bare var for en kort tid. Jeg må innrømme at jeg ble veldig glad i et av
barna. En liten jente på rundt 5 år. Hun smilte alltid til meg. Jeg tenker fortsatt
på henne i dag.
Etter barnehjemmet valgte jeg å jobbe på Kalighat, home for the dying. Dette
var et tidligere Hindu Tempel for gudinnen Kali. Nå var det et gratis hospice for
de fattige. Her var det er en avdelig for menn og en for kvinner. Jeg jobbet på
avdelingen for kvinner med ukjente diagnoser. Jeg vasket klær, sengetøy, delte
ut mat og medisiner til kvinnene. Jeg forsøkte å vise omsorg og omtanke ved å
sette meg ned å kommunisere. Det var en vakker ung jente der som jeg forsøkte
å motivere til å bevege seg. Jeg og en annen frivillig kvinne løftet henne opp i
hver arm slik at hun måtte bevege bena bortover gulvet. Det var tøft siden hun
ga seg så lett, bare etter noen få skritt. Hun hadde ingen ønske om å leve. Jeg
lurte på hva slags skjebne som lå bak. Hun var kanskje 17-18 år.
Under oppholdet ble jeg kjent med flere andre frivillige fra hele verden. Vi
hadde alle en ting felles, Moder Teresa. Hennes eksempel. Hennes drivkraft.
Hennes ønske om å hjelpe andre.
Så kom dagen jeg skulle reise hjem. Jeg var forberedt på at det ville komme en
reaksjon, men kanskje ikke at den skulle bli så sterk. Jeg husker jeg satt inne på
toalettet og gråt helt til flyet skulle gå. Alle inntrykkene og følelsen kom. Jeg
følte en seier over at jeg hadde klart å gjennomføre turen, siden jeg ikke er av
den tøffe typen. Jeg lærte at selv om man bare hjelper noen få mennesker, så
er det med på spre kjærlighet til disse menneskene. Jeg var selv i en skilsmisse
og ved å tjene andre lærte jeg å sette andre før meg selv. Mine utfordringer og
vonde følelser ble på en måte helbredet ved å tjene.

Minnene og følelsene kommer raskt tilbake bare ved tanken på reisen til India.
Ønske om å reise tilbake er sterkt. Jeg ble veldig glad i landet og menneskene
der. Jeg håper jeg kan ta med familien min en dag til Kolkata- Calcutta.
Du kommer hjem fra India og fortsetter ditt arbeid med mennesker. I
kirkesammenheng er du leder for de unge jentene fra 12-18 år. Kan du
fortelle litt om organisasjonen «Unge Kvinner» og hva ditt arbeid går ut
på?
Hensikten med Unge kvinners organisasjon er: «Å hjelpe alle unge kvinner å bli
verdige til å inngå og holde hellige pakter og motta templets ordinanser.» Dette
er kanskje litt kompliserte og «dype» ord, men når vi bryter det ned så handler
det om å få kunnskap om og utvikle sin tro på Gud, Jesus og Den Hellige Ånd.
Om å finne sin identitet som en Guds datter. Min oppgave rent praktisk er å
være tilstede hver søndag hvor vi underviser om emner innen evangeliet.
Ungdomstiden er en vanskelig periode på mange måter, man skal finne sin
identitet. Unge Kvinner har fokus på å styrke den enkelte i å utvikle seg selv
på alle plan. I tillegg til søndagene hvor de får «åndelig» kunnskap, kommer
de sammen en gang i uken og deltar på aktiviteter som bidrar til å utvikle
flere sider ved seg selv. De deltar på ulike sportsaktiviteter, tjenesteprosjekter,
lærer om ulike yrker, deltar på aktiviteter som fremmer lederferdigheter,
speiderferdigheter, lærer å lage mat, danse osv. Kvelden er for dem, så min
oppgave er å støtte under og oppmuntre til å delta.
I tillegg samles alle ungdommene seg på Østlandet for felles aktivitet. Dans og
moro hver måned og en ukes speiderleir på sommeren. I påskeferien samles
ungdommer fra hele landet 3-4 dager. Da er det ulike aktiviteter på dagen
som sport og tjenesteprosjekt, dans på kvelden med skikkelig ball siste dag 🙂
Slike fellesaktiviteter er høydepunkter i året! Alt ungdomsarbeid i kirken er i
samarbeid med foreldrene og foregår på fritiden.
Handlefrihet er en stor gave. Det er mange unge som vokser opp i verden i dag
som ikke har samme handlefrihet vi har her i Norge. Vi kan stort sett gjøre hva
vi vil både i religiøs og verdslig sammenheng. Så utrolig heldig og velsignet vi
er. Det er ikke alle jentene som finner sin plass i kirken, det respekterer jeg og
det er ders valg. Det viktigste jeg kan gi jentene er åpenhet og kjærlighet.
Å være ungdom og medlem av kirken i dagens samfunn kan være
utfordrende. «Visdomsordet» er ett av budene ungdommene ofte får spørsmål
om. Vi drikker ikke alkohol, te eller kaffe og ingen tobakk. Det er det budet
man i ung alder skiller seg ut fra vennene sine med. Jeg har vært leder i Unge
kvinner i over 6 år og blitt godt kjent med mange av jentene. De er forbilder for
meg, hver på sin måte. De har delt erfaringer hvor de har valgt å stå opp for den
de er, selv om man står helt alene. Det har jeg så stor respekt for.
Du har gitt av deg selv til andre kvinner i ulik alder, men den viktigste
kvinnen i ditt liv, din mor, har du mistet. Hvordan taklet du denne
tragedien og hvordan lever du med savnet?
Mamma døde etter kort tid med sykdom. Det var en veldig aggressiv kreft type
hvor hele kroppen ble rammet. Det tok ca 2 mnd fra legen oppdaget at hun
var syk, til hun døde. Jeg var bare 21 år og var veldig nær og avhengig av min
mor. Sjokket var så stort at jeg satte spørsmål ved alt. Jeg husker jeg kjørte på
Mosseveien inn til Oslo bare noen dager etterpå. Jeg gråt og ropte inne i meg.
Hvorfor henne og ikke meg! Det var sånn jeg følte det.
Kaos fulgte meg i mange år. Jeg la følelsene og sorgen vekk. Jeg trakk meg
vekk fra kirken, evangeliet og Gud. Denne perioden varte i mange år, jeg levde
et liv i nuet. Men dette livet ga meg ingen ting, bare konsekvenser av dårlige
valg.

Så kom det et «vindu» som jeg kaller det. Det åpnet seg en mulighet til
forandring. Jeg forstod at dette var min mulighet. Jeg fikk et ønske om å finne
tilbake til Inger-Marie. Til en bedre utgave av meg selv. Det var som å begynne
på et puslespill. En og en brikke. Det tok tid, og på veien ble det ganske tøft. Jeg
bestemte meg for at uansett hva som skjer, så skulle jeg holde ut og ikke gi opp.
Jeg ønsket å se på min tidligere tro med nye øyne. Jeg studerte Mormons bok
på 5 mnd. Jeg husker jeg ba en bønn, en bønn til Gud om tilgivlse. Den følelsen
jeg fikk da jeg var ferdig, er den største åndelige opplevelsen jeg har hatt. Jeg
følte at jeg ble tilgitt og alle vonde følelser ble tatt bort. Jeg fikk en sterk tro på
Jesus Kristus, om hans liv her på jorden og hvorfor han ble født og døde for våre
synder. Mine følelser rundt mammas død kom også opp. Jeg fikk en ro. En total
ro og indre fred.
Din mann kjenner til sorg, han er selv enkemann med to voksne barn.
Hvordan traff du han? Hvordan binder erfaringene deres sammen?
Øyvind og jeg ble kjent gjennom Facebook hvor jeg sendte han en sang som jeg
er veldig glad i. Jeg visste at han var blitt enkemann 3 år tidligere etter ca 20 års
ekteskap, og at han hadde to voksne døtre. Vi begynte å skrive til hverandre, det
ble mange og lange mail. 2 mnd senere bestemte vi oss for å gå på en date, det
ble mange dater 😉
Vi snakket om alt i livet, delte våre erfaringer og vi var åpne om svakheter og
styrker. Jeg fortalte om mamma. Om hennes store kjærlighet som hun delte
med alle. Den kjærligheten har hun etterlatt oss i arv. Øyvind har også opplevd
lik kjærlighet, fra sin tidligere kone som gikk bort etter langvarig kreft sykdom.
Hennes kjærlighet har også gått i arv, til Øyvind, begge døtrene deres og til
familie og venner. Det setter spor og savn. Vi har begge brukt tid og lært å leve
med savnet.
Måten jeg har blitt tatt i mot av Øyvind sine døtre og hans utvidede familie
på, har rørt mitt hjerte flere ganger. Selvfølgelig har det vært mange følelser
og jeg tror alle trengte å bruke tid. Men den kjærligheten jeg har følt har vært
overveldende. Øyvinds døtre han vist meg åpenhet og vennskap, noe jeg setter
så stor pris på. Mer enn det jeg kan uttrykke med ord.
Når jeg ser tilbake på livet mitt så er jeg utrolig takknemlig for min familie, og
mine søsken har alltid vist meg kjærlighet og respekt. Mitt forhold til pappa har
vokst de siste årene, han er blitt litt mamma og pappa i en. Vi kan snakke om alt,
pappa har vært min klippe gjennom vanskelige og gode stunder. I mitt ekteskap
med Øyvind har jeg lært å elske ubetinget, det har han vist meg ved eksempel.
Jeg føler jeg har fått alt jeg en gang ønsket som en ung jente.

3 tanker om “Om sitt arbeid med kvinner og barn i India, på Ullevål sykehus og i kirken. Men den viktigste kvinnen i sitt liv, har hun mistet

  1. Toril Breivik sier:

    Veeeldig braToril

    Date: Sat, 24 Jan 2015 09:42:35 +0000 To: toril_breivik@hotmail.com

  2. karin herheim. facebook sier:

    inger mari du er en fantastisk jente, så det er ikke vanskelig og bli glad i deg, det er vi alle i familien

    du valgte tjeneste for de svake, det vil vår himmelske fader velsigne deg for.

  3. asgm80 sier:

    Flott og interresant artikkel Inger Marie. Takk for at du delte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

It looks like the WordPress site URL is incorrectly configured. Please check it in your widget settings.

Arkiv

%d bloggere like this: