«I was going through the motions, but my heart wasn’t in it.»

1

8. september 2015 av Eline

Jeg har fått lov til å dele blogginnlegget til min gode venn Joanna. Under spalten «å bli» joanna 1har hun åpent og ærlig reflektert rundt sin egen trosreise.  Det er en ekte levd historie som rører meg og får meg til å smile. Innlegget forteller om en kvinne med spørsmål, innsikt, refleksjon, tro, humor og veldig stor kjærlighet.

English translation is Here

Her kommer min historie.

‘Hvor kommer du fra?’ Spørsmålet er jo uskyldig nok, og burde være enkelt å svare på. Men når jeg får det, vet jeg aldri helt hvordan jeg skal svare. Familien min elsker å erte meg for min manglende evne til å fatte meg i korthet, og å forklare hvor jeg kommer fra er rett og slett litt komplisert.

Jeg kunne sagt at jeg er fra Oslo. Nå som jeg bor i Stavanger, og har gjort det hele mitt voksne liv, så er det jo delvis sant. Jeg kom fra Oslo da jeg kom til Stavanger. Men det er jo ikke helt sant.

Jeg kunne sagt at jeg kom fra London. Jeg ble unnfanget der, og bodde der i noen år før familien flyttet til Oslo, og engelsk er faktisk morsmålet mitt. Men jeg er jo ikke engelsk. (Jeg er norsk nå.)

Jeg kunne sagt at jeg kommer fra Lagos i Nigeria. Der er jeg født. Og min mor er også født i Nigeria. Men jeg levde der i kun ca. 9 måneder, og har bare vært tilbake to eller tre ganger. Jeg er ikke akkurat nigerianer.

I tenårene bodde familien min i Sveits i noen år. Moren min har sveitsisk statsborgerskap (hennes far var sveitsisk statsborger), men der følte jeg meg i grunnen aldri hjemme. Jeg lærte språket og jeg lærte å stå på ski og jeg fikk noen venner for livet – men nei, jeg kommer ikke fra Sveits.

En gang hørte jeg noen si at han ikke ville definere hvor han kom fra. Han kalte seg verdensborger. ‘Grenser og nasjonaliteter er et menneskelig påfunn’, sa han, ‘og har bare bragt med seg sorg og krig og elendighet ‘. Hmmm. Jeg liker tanken. Men å kalle seg verdensborger høres litt for pompøst ut.

Så hvor kommer jeg fra? Litt her og litt der. Men mest her.

Jeg er eldst i 8 en søskenflokk åtte, og jeg er nok prototypen på pliktoppfyllende og sjefete storesøster. I overkant ansvarsfull, men heldigvis litt bedagelig anlagt, slik at jeg har unngått den berømte veggen –  stort sett. Jeg har alltid hatt et særdeles godt forhold til mamma, noe jeg som tenåring gradvis oppdaget ikke var så selvsagt. Jeg hadde ingen store ambisjoner som ung. Jeg vekslet mellom å ville bli lærer, hjemmeværende mor, tolk, flyplassarbeider eller journalist. Foreldrene mine var litt sånn ‘larger than life’:  henholdsvis kunstner/filmskaper og skuespillerinne, og oppveksten min var preget av uforutsigbar økonomi og mye flytting, men også et stort fokus på selvutvikling, kreativitet og læring. Jeg lærte å lese som fireåring, og bøkene ble tilfluktsstedet mitt. Men jeg leste ikke bare bøker. Jeg leste alt jeg kom over. Og det gjør jeg igrunnen fortsatt.

Foreldrene mine var begge enebarn, og ønsket seg mange barn. Og det fikk de. Vi hadde altså ikke noen tanter eller onkler eller kusiner og fettere, og selv om vi var mange, så var vi ganske klar over at det var ‘bare oss’ i familien. Men vi hadde en stor utvidet ‘familie’ i kirken. Vi tilhørte (og de fleste av oss tilhører fortsatt) Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige (også kalt Mormonkirken). Pappa  var oppvokst i kirken, mens mamma konverterte som ung voksen.

Jeg har alltid vært litt forsiktig med å fortelle om kirken og mitt forhold til den i bloggen – særlig etter at jeg merket at det faktisk var folk som leste den… Men det er en så viktig del av livet mitt og hvem jeg er og hva jeg står for, at jeg føler tiden er inne til å være noe mer åpen om det. Jeg tror at forsiktigheten skyldes både litt feighet (jeg vil ikke stikke meg ut) og hensyn (jeg vil ikke at noen skal føle at jeg prakker troen min på dem) og sjenanse (religion er en intenst privat ting, og det er vondt å oppleve at andre som ikke vet eller forstår,  latterliggjør eller bagatelliserer det jeg tror på ).

Kirken og tilhørigheten der ble etterhvert det som sørget for kontinuiteten i livene våre. Uansett hvor vi flyttet i verden, så hadde vi en trygg base, med gjenkjennelige elementer og ritualer og rutiner. Jeg var en ganske grei tenåring. Jeg følte ikke noe behov for å gjøre opprør. Jeg levde på mine foreldres tro, og var fornøyd med det. Det var uproblematisk for meg å følge levereglene som kirken dikterte, men som andre utenforstående syntes var rigide og begrensende. Jeg opplevde det ikke sånn. Jeg så på det heller som fornuftige kjøreregler gitt av en kjærlig Far som ville mitt beste. Ingen alkohol? Ok. Ingen sex før ekteskapet. Neivel. Gå i kirken HVER søndag? Jada. Betale tiende? No problem.

For meg var likevel kirken og troen og religionen så mye mer enn et sett med leveregler. Det var en arena der jeg følte meg hjemme, der jeg følte mestring, og der jeg kunne vokse og utvikle meg til å bli den beste versjonen av meg selv som mulig. Det ga meg en identitet. (Jeg er et Guds barn!) Det ga meg mening   – både for livet nå (Jeg kan utgjøre en positiv forskjell!) og livet etter dette (Jeg kan komme tilbake til Ham en dag!)

Kirken er organisert som en legmannskirke. Dvs. at vi ikke har lønnede ansatte. Alle oppgaver i menigheten går på omgang blant medlemmene på frivillig basis. Og oppgaver er det nok av. Jeg har alltid elsket å få lov til være en del av noe større; et lite hjul i et stort tannhjul som bidrar til at ting går rundt. Og jeg har fått lov til å gjøre mye forskjellig: undervise barn, undervise ungdom, ta vare på eldre, være sangleder, være leirleder, tale, be, være menighetens ansikt utad , synge i kor, gjøre rent, lage mat til mange, oversette, lese korrektur, organisere turer, utstillinger og aktiviteter. Akkurat nå underviser jeg en gjeng 14-18 åringer i søndagsskolen. Det er krevende, men utrolig lærerrikt og givende.

Alle som vokser opp i kirken må på et eller annet tidspunkt finne ut selv. Stå på egne ‘åndelige’ ben. For mange skjer denne prosessen i tenårene, men for meg kom troskrisen da jeg nærmet meg tredve. Som sagt var det uproblematisk for meg å ‘leve’ Evangeliet. Og fordi jeg var glad i å lese, så kunne jeg ganske mye ‘kirketeori’. Livet gikk sin gang, jeg var blitt gift og var travel firebarnsmor, og følte at jeg burde være verdens lykkeligst menneske – men det var jeg ikke. Så hva var problemet? Jeg var jo oppdratt til å tro at dersom jeg bare ‘holdt budene’ og satte Gud først i livet mitt, så ville alt være perfekt. (Eller var jeg egentlig oppdratt til det?)

Gradvis merket jeg at jeg bare  gjorde de ‘synlige’ og målbare tingene. I was going through the motions, but my heart wasn’t in it. Jeg jobbet og jobbet, sto på og meldte meg frivillig til alt mulig – men ble bare mer og mer frustrert og forvirret. Hva var galt? Hvorfor følte jeg ikke den store gleden som var lovet de ‘rettferdige’ ? Og hvorfor var det så mange av Guds barn som levde under forferdelige forhold og led av fattigdom og sykdom og krig? Hvor var egentlig Gud oppi alt dette? Hvordan kunne en rettferdig Gud tillate så mye lidelse hvis han elsket alle barna sine like mye? Hvorfor kunne jeg leve nærmest bekymringsløst i trygge Norge, mens så mange andre hadde det fælt?

Og hva var greia med hvordan kirken som organisasjon hadde behandlet homofili, eller praktisert polygami? Kunne jeg virkelig tilhøre en kirke som hadde sånne skjeletter i skapet?

På toppen av det hele, så strevde jeg med ekteskapet mitt. I kirken gifter vi oss ikke bare til døden skiller oss ad, men ‘for tid og all evighet’. Familien er det aller viktigste i kirken. Dermed var det ganske problematisk at jeg ikke var sikker på om jeg virkelig orket å være gift med mannen min i all evighet! Vi mente vi hadde gode forutsetninger for å få ekteskapet vårt til å fungere, og dermed ble jeg enda mer frustrert over at det var så vanskelig. Jeg syntes dessuten at det var pinlig og banalt at vi skulle slite. Vi visste jo bedre!

Min kjære ektemann – (jada – vi er fortsatt gift – på 27 året faktisk) var egentlig utrolig tålmodig og støttende gjennom hele prosessen. I etterkant er det lett å se at vi hadde med oss bagasje fra våre respektive barndommer som vanskeliggjorde ting, og at vi hadde forskjellige forventninger til hvordan samlivet skulle fungere. Men jeg følte meg bare mer og mer utilstrekkelig og uelskelig (er det et ord?). Og hvis ikke jeg klarte hele denne ‘evige familie’ greia – hva var egentlig vitsen?

For å gjøre en lang historie kort (ja – jeg skal prøve å fatte meg i korthet…) , så kom det første vendepunktet da jeg leste (selvfølgelig) en bok som het ‘Believing Christ.’ Det gikk opp for meg at jeg ikke hadde utviklet et personlig forhold til Frelseren, og at jeg ikke hadde noe begrep om frelsen og nåden. Det var for abstrakt for meg. ‘Kom til meg alle som strever, så skal jeg gi eder hvile’ (Matteus 11:28) Really? Hvordan da?

Jeg var litt mer sånn: ‘Gud hjelper de som hjelper seg selv’, liksom. Jeg prøvde å fikse alt på egen hånd, og det var ikke bare slitsomt. Det var umulig.

Å utvikle min egen tro skjedde ikke over natten. Det har tatt meg mange år, mye tårer, mye selvransakelse, dype fall og lange klatreturer opp igjen for å komme dit jeg er idag. Og jeg er langt fra ferdig. Å kunne si ‘Jeg tror’ eller ‘Jeg vet’ er èn ting. Å virkelig la det gjennomsyre hele tilværelsen noe helt annet. Har jeg funnet alle svarene? Nei. Lidelsens paradoks er fortsatt det. Kirkens historie har, i likhet med alle andre religioners og organisasjoners historier, noen mørke kapitler. Jeg klarer ikke å være perfekt på alle områder. (Ikke på noen, når jeg tenker meg om!)

Men jeg har mere roen nå. Jeg har større tillit til at min Himmelske Far faktisk er glad i meg, er glad i oss alle, og at det er en plan bak det hele. Bønn virker. Å studere (ikke bare lese) skriftene virker. Jeg kan være lykkelig. Og jeg kan bidra positivt. Og til syvende og sist handler det om kjærlighet. Med stor K. Å se hverandre som Han ser oss, og elske hverandre deretter.

Å forlate kirken var egentlig aldri noe reelt alternativ. Men en periode var det å bli værende nesten en uutholdelig tanke. Det er det ikke lenger. Jeg har valgt å bli. Og jeg har det bra.

En tanke om “«I was going through the motions, but my heart wasn’t in it.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Arkiv

%d bloggere like this: