Personlig 
kristen, jeg?

Legg igjen en kommentar

10. februar 2017 av Eline

Min venninne Joanna Henriksen Bjerga er spaltist i Vårt Land. Jeg har fått dele hennes innlegg på bloggen. Innlegget kan også leses her

joanna


Som 17-åring flyttet jeg tilbake til Oslo etter tre år i Sveits, for å fullføre videregående skole i Norge. Jeg var spent. Hvordan ville det bli å komme inn i en allerede godt etablert klasse?

Da jeg flyttet til Sveits, kom jeg fra en ungdomsskole nord-øst i Oslo der det var litt tabu å være flink. Gode karakterer forble stort sett en godt bevart hemmelighet mellom lærer og elev. Jeg klarte meg bra, og det var ikke så populært.

I Sveits hadde det vært andre boller. ­Etter tre år med karakterkjør, var jeg mer enn klar for å tusle tilbake til Norge og en litt lavere list. Den nye klassen min viste seg heldigvis å være både flink og inkluderende. Jeg følte meg velkommen og godtatt fra første dag.

Det varte i en uke.

Spørsmålet

I Sveits rådet sekularismen, og religionsundervisning på skolen var totalt fraværende. Den åndelige opplæringen var et privat anliggende, og det var helt greit. Jeg fikk plenty hjemme og i vår lokale menighet uansett. Men nå var jeg altså tilbake i Norge, og skulle ha Religionsfag.

Jeg satt på første rad for å unngå å sovne i timen, og hadde derfor ikke utsikt bakover. Da læreren spurte om det var noen personlig kristne i klassen, nølte jeg et øye­blikk. Jeg var jo en person, og jeg trodde jo på Jesus, og på frelsen og nåden. Jeg tilhørte en kirke som hadde Jesus Kristus i navnet, og jeg tok nattverd hver søndag til minne om Jesu forsoning. Jeg ba morgenbønn og aftenbønn, og gikk på ukentlige bibeltimer, så jo – jeg definerte meg vel som personlig kristen, gjorde jeg ikke?

Dermed rakk jeg opp hånden litt forsiktig, og snudde meg og kikket bakover for å se hvor mange andre som gjorde det.

Ingen.

Ikke-kristne

Det var kanskje greit å være flink i denne klassen. Men det var ­tydeligvis ikke greit å være troende. I hvert fall føltes det slik for en usikker 17-åring, og det tok en god stund før jeg var godkjent igjen. Dessuten var jeg ikke bare troende. Jeg var mormon. For de fleste ikke-troende i klassen min var jeg nærmest hyperkristen, mens jeg ifølge religionslæreren ikke var kristen nok.

Frem til da hadde jeg i grunnen ikke tenkt over hvorvidt jeg definerte meg som kristen eller ei. Og jeg hadde i hvert fall ikke tenkt over hvorvidt resten av kristen-Norge definerte meg som det.

Men det er altså slik at mormonere ikke regnes som kristne i Norge. Ifølge Store Norske Leksikon regnes vi visstnok som et «religionssamfunn med kristen bakgrunn med ikke-kristne innslag».

Jaha? Ikke-katolske og ikke-protestantiske innslag kan jeg gå med på. Men ikke-kristne? På det personlige planet plager det meg lite, men jeg må innrømme at jeg synes det er underlig. Både det faktum at noen i det hele tatt har klart å komme frem til den konklusjonen, og at det har fått lov til å forbli en opplest og vedtatt sannhet i over 150 år.

Glade amatører

Når jeg tenker meg om, tror jeg det er flere grunner til det siste. For det første, så er vi en lekmannskirke. Vi har ingen teologiutdannede prester ­eller forstandere. Kirken drives på frivillig basis­ av glade amatører som blir kalt til å utføre forskjellige oppgaver med jevne og ujevne mellomrom. Du kan være biskop en dag, for så å undervise 4-åringer i barneforeningen den neste. Eller gå fra å være menighetssekretær til å ha totalansvar for 12 menigheter, og så bli ungdomsleder etterpå. Ingen oppgave er for stor, og ingen for liten. Men det gir lite tid til å sette seg inn i definisjonsspissfindigheter og arbeide opp mot menings­bærende autoriteter.

For det andre, så tar vi nok Jesu formaning om å snu det andre kinn til, ganske bokstavelig. Vi forsvarer oss ikke og vi tar ikke igjen.

Kristne

I Apostlenes gjerninger 11:26 leser vi at i Antiokia ble disiplene først kalt kristne fordi deres oppførsel og talemåte lignet på Kristus sin. Vi håper dermed at det er vår livsførsel som til syvende og sist avgjør om vi er sanne Kristi disipler eller ei, og ikke et leksikon.

-Joanna

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Arkiv

%d bloggere like this: