Tredukken Punchinello

Legg igjen en kommentar

10. februar 2017 av Eline

Grasrota, dvs folk som meg, er menighetens talere under gudstjenesten. Følgende er et utdrag fra en tale av Sidsel Amundsen (min kjære mor)

 

«Jeg vil gjerne fortelle dere et lite eventyr av Max Lucado. Det handler om den lille tredukken Punchinello som levde i tredukkelandsbyen Wemmick. I den byen var det slik at alle gikk rundt og satte klistremerker på hverandre. Det var to forskjellige slag: Gullstjerner og grå rundinger. Hvis noen var spesielt pene en dag, klistret folk gullstjerner på dem. Det gjorde de også på dem som sa noe interessant eller var flinke til ett eller annet. Men hvis noen hadde litt for stor nese, eller en hullete bukse eller sa noe dumt, da klistret de på dem grå rundinger.

wemmicks10

Punchinello hadde dessverre en litt krokete arm. Han stammet også og malingen var begynt å flasse av. Så han fikk bare grå rundinger på seg. Til slutt ville han ikke gå ut mer, så lei seg var han. Da traff han lille Lucia, og det rare var at hun ikke hadde klistremerker på seg i det hele tatt. Noe slikt hadde han ikke sett før. Han spurte hvorfor det var slik, og da sa Lucia at det måtte han spørre Eli om. Eli, det var den treskjæreren som hadde laget alle tredukkene i landsbyen.

Eli bodde langt oppe på en bakketopp, og en dag våget Punchinello seg dit opp. Eli ble kjempeglad for å se ham. Punchinello fortalte sin triste historie og viste frem alle de grå rundingene. «Men hvorfor har ikke Lucia noen merker på seg?» «Jo, de er fordi hun ikke bryr seg om at noen setter dem på henne, og da faller de av», sa Eli. «Hvis du kommer oppom meg en tur hver dag, skal jeg fortelle deg hvorfor jeg er så glad for at jeg laget deg akkurat som du er. Da kommer ikke du heller til å bry deg om klistremerkene.»

Og fra da av gikk tredukken Punchinello glad og fornøyd rundt i tredukkelandsbyen –  helt uten klistremerker på seg – for alle falt av straks noen satte dem på ham.

Bildeboken om Punchinello fikk jeg for mange år siden av en venninne. Jeg syntes det var litt rart at jeg som et voksent menneske fikk en eventyrbok, men da jeg leste historien, forsto jeg hvorfor. Akkurat da var det jeg som var lille Punchinello som fikk grå klistremerker på meg i form av negative bemerkninger og fordommer. Jeg tok meg svært nær av det og følte meg misforstått og urettferdig behandlet. Men moralen i historien åpnet øynene mine for at alt det andre sa og tenkte om meg, betydde ingen ting så lenge Gud elsket meg for den jeg var og forsto hvordan jeg hadde det.

Mange mennesker er en form for treller under andres bedømmelse av dem selv. Livet deres blir styrt av hva andre tenker og mener. Motgang på jobben tolkes som at de er mislykket og udugelige. Ord som blir sagt, blir tatt opp i verste mening. Hele tiden er de avhengige av ros for å kunne føle at de er noe.

Å overkjøre, undertrykke eller dominere andre på noe vis er galt. Vi må vokte oss vel for ikke å gjøre det, selv om det i utgangspunktet kanskje til og med er godt ment. Vi må daglig komme til vår skaper, Eli, og vi må be om veiledning så vi kan se oss selv slik han ser oss.»

14773761

-Sidsel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Arkiv

%d bloggere like this: