Eva jobbet hardt og målrettet for å bli profesjonell ballettdanserinne. Nå jobber hun med tekstildesign. Hva skjedde på veien?

2

18. februar 2017 av Eline

Navn: Eva

eva-2

Bosted: Romsås, Oslo, Norge

Sivilstatus: Gift

Interesser: Sying, strikking, hekling, tegning, design, dans, sang, natur, til en viss grad samfunnsdebatt, og mye mer. Men jeg får ikke tid til det meste 😉

Utdannelse: Yrkesdanserutdanning ved Kungliga Svenska Balettskolan i Sverige, 1 år kunsthistorie ved UiO, deretter Bachelor i Mote og Tekstildesign ved University of Portsmouth i England

Jobb: Designer for Fair & Square

Oppgave i kirken: Ungdomsleder


 Eva var for en tid tilbake med på NRK`s programserie « Symesterskapet». Vi fulgte spent med helt til hun fikk en finfin 2. plass!  

 Hvordan ble du plukket ut til konkurransen?

Det var helt tilfeldig at jeg sendte inn den søknaden. Etter et par dager ble jeg ringt opp, bedt om å komme på intervju og vise frem noe jeg hadde sydd. De ville ha med interessante og varierte personer på programmet. Det at jeg var mormon gjorde nok at jeg var “interessant” og annerledes.

Jeg ble kalt inn til 2. gangs intervju, og da pratet jeg med noen fra NRK og en psykolog. Vi hadde også en test der vi måtte sy et skjørt med glidelås, linning og kantbånd på to timer. Mens vi sydde gikk de rundt og filmet og “intervjuet” oss. De sjekket dermed både at vi kunne sy godt på kort tid, og at vi kunne prate om det vi gjorde mens vi arbeidet.

Hva var det morsomste med å være med på Symesterskapet?

Det morsomste var vel å få muligheten til å bare tenke på meg selv og syingen i nesten tre uker. Det er ikke ofte i livet man får gjøre det! Jeg hadde ikke noe klesvask, oppvask eller matlaging. Jeg ble kjørt til og fra settet og hadde en timeplan vi måtte følge. Jeg trengte ikke å bestemme eller tenke på noe annet enn hva jeg skulle sy, og det var deilig!

Det var også kjempegøy å være sammen med de andre deltakerne. NRK hadde funnet en ordentlig fin gjeng, og vi kom veldig godt overens. Jeg følte at jeg kunne være meg selv enda mer enn vanlig, fordi ingen der hadde forventninger til meg eller visste hvem jeg var fra før. Jeg ble akseptert akkurat som jeg var med alle mine “rare” sider. Det var veldig deilig!

Hvilke erfaringer drar du med deg nå som konkurransen er over?

Jeg lærte så mye nytt om meg selv. Jeg er faktisk ikke så verst til å sy viste det segJ Jeg kan også jobbe raskt under press og stole på «designinstinktene» mine. Vanligvis bruker jeg mye tid på å vurdere forskjellige design, farger, mønstre og andre detaljer frem og tilbake. Da jeg sluttet å danse (se videre i intervjuet) trodde jeg ikke på at jeg kunne elske annen form for kunst like høyt. Men da jeg over en lengre periode fikk sy så intensivt, merket jeg noe rart. Men da jeg over en lengre periode fikk sy så intensivt, merket jeg at jeg fikk en veldig stor lidenskap for dette håndverket! En siste ting jeg lærte var at jeg liker store utfordringer og setter meg selv i vanskelige situasjoner uten å bekymre meg noe særlig over konsekvensene. Det er fint fordi jeg har det som trengs til å satse stort og få til mye, men det er også farlig fordi jeg kan ende opp med å gi meg selv for store utfordringer og risikere å møte veggen el. uten forvarsel fordi jeg trives med sånne utfordringer.

 Eva tok mote- og tekstildesign ved universitetet i England. Å kunne forandre stoffene sine med diverse prosesser som farging, brodering og silketrykk er noe hun liker spesielt godt. Eva har jobbet som produktassistent for kleskjeden BIK BOK og WOW. Butikkens målgruppe er unge jenter.

 Hvilke tanker gjør du deg om moteindustriens påvirkning på unge jenter?

Mote påvirker alle. Vi bruker alle klær og må på en eller annen måte ta stilling til mote. Ved å ikke bry seg tar man jo også et standpunkt. Dette gjør mote veldig interessant, selv om jeg personlig ikke er så opptatt av å følge trender.

Jeg vet ikke om det er moteindustrien som er problemet når det kommer til klespress, mediene, oppveksten vår, eller noe annet. Noe jeg har erfart ved å jobbe med kommersiell mote er for eksempel at det som selges i butikkene er styrt mye mer av kundene enn man kan tro. Et hovedmål for de fleste butikker er jo å ha så god omsetning som mulig. Derfor selger man de klærne man tror vil selge best. WOW har for eksempel forandret seg veldig mye de siste årene og blitt mye mer voksent og “sexy”. Fordi disse plaggene selger best og er en image som kundene lar seg inspirere av. Derfor er det vanskelig å si hvor presset begynner, selv om det ofte er lett å “skylde” på butikkene og moteindustrien.

Går man vekk fra kommersiell mote, er det fortsatt ofte ikke motehusene som “setter trenden”. De er selv inspirert av samfunnet de lever i og strømninger i kulturen. Det finnes store institusjoner som jobber med å forutsi trender innen all slags produktdesign. De ser på samfunnsmessige, ideologiske og politiske trender. Det er disse som ofte er utgangspunktet for retningen moteindustrien og annen design tar.

Etikk i motebransjen er viktig for Eva og var en av grunnene til at hun kontaktet Fair & Square. Det resulterte i jobbtilbud som designer. Fair & Square jobber for å endre tekstilbransjen. De ønsker å vise at det er mulig å produsere klær på en rettferdig måte. Men Evas engasjement og utdannelse innen mote- og tekstil var ingen selvfølge. For som hun sier, jeg er ballettdanser i hjertet mitt. Det var profesjonell ballettdanser hun jobbet beinhardt for å bli fra hun var liten jente til ung kvinne.

Kan du fortelle mer om din reise med dansen?

Moren min er musiker i Operaen så jeg hadde sett en del ballett der fra jeg var liten jente. Jeg ble helt bergtatt og startet på ballett. Interessen for dans var i meg gjennom hele oppveksten, og på videregående skole startet jeg på ballettlinjen. Jeg gikk på Fageborg, men oppdaget raskt at nivået ikke var så høyt som jeg ønsket. Det førte til at jeg og en klassekamerat dro til Stockholm på en ukelang audition på “Kungliga Svenska Ballettskolan”, og jeg kom inn! Foreldrene mine var som meg, i sjokk. De visste jeg var flink, men hadde nok ikke regnet med at jeg skulle komme inn og flytte hjemmefra bare 17 år gammel. Men jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg og flyttet til Sverige.

Hver dag begynte med to teknikk-klasser, moderne og ballett. Så hadde vi lunsj og teori, og så andre klasser som jazz, improvisasjon, repertoarer osv. Skoledagen varte ofte fra 8-18, og så hadde vi lekser i tillegg. Vi hadde også skole på lørdager. Det var veldig intenst og altoppslukende, og vi var alle enige om at skolegangen i stor grad var som å være med i en kult! Men ingen av oss ville ha det på noen annen måte; dette var lidenskapen vår!

Dessverre tålte ikke kroppen min påkjenningen av den nye treningen. På tross av at jeg trente mye før ble dette veldig mye mer intenst, og jeg begynte å få problemer allerede det første året jeg var der. Jeg er hypermobil i en del ledd, samtidig som jeg er stiv i andre, så ryggen ble overbelastet. I 3. klasse deltok jeg bare på 50% av klassene og drev med rehabiliteringstrening, akupunktur osv resten av tiden. Straks jeg ble bedre, trente jeg litt hardere (jeg ville jo danse! Jeg ville trene! Jeg ville mestre!) og så fikk jeg mer vondt igjen.

Høsten i 3. klasse hadde vi en improvisasjonsklasse der vi skulle danse basert på våre minner om dans, fra vi begynte da vi var små, og fremover til nåtid. Jeg kom meg ikke ut på gulvet. Tanken på hva dansen hadde vært for meg da jeg var liten, og hva det var blitt til med kun skader og sykdom, og uten mulighet til å utfolde meg, ble for mye, og jeg brast i gråt. Jeg gråt flere ganger i uken etter den dagen og måtte ofte avbryte klasser fordi jeg var blitt så bevisst på min psykiske smerte, forårsaket av den fysiske. Det var etter det at jeg begynte å vurdere å slutte.

Etterhvert som det ble vanskeligere og vanskeligere for meg å danse, tenkte jeg mer over de andre tingene i livet mitt som var viktig for meg. Jeg hadde mange andre interesser, gode karakterer og mye annet jeg kunne gjøre. Jeg tenkte også på min fremtidige familie. Planen min var å få mitt første barn rundt 26/27 års alder. Jeg visste allerede som 17 åring at jeg ikke kunne være den moren og danseren jeg ønsket samtidig. Jeg måtte gjøre det hver for seg.

Vinteren i 3. klasse kom jeg derfor frem til at det ville være mer fornuftig å stoppe å danse etter at jeg fullførte utdannelsen, og heller få meg en annen utdannelse eller arbeidserfaring som jeg kunne ha bruk for etter å ha fått barn. Jeg tenkte på det en lang stund, men bestemte meg til slutt en søndag mens jeg satt i kirken.

Det at jeg ikke skulle danse mer, og gi opp den identiteten, var veldig vanskelig. Jeg gikk gjennom en stor identitetskrise, siden dette var det jeg selv anså som den viktigste og største delen av meg selv helt siden jeg var 5 år gammel! De neste månedene var utrolig vanskelige, jeg klarte ikke å delta i danseklassene lenger fordi det var for tungt når jeg visste jeg ikke skulle fortsette etter uteksamineringen. Jeg isolerte meg selv og levde i min egen mørke boble.

Det er litt rart, for det som drev meg til den avgjørelsen var i stor grad troen min. Samtidig var det troen som hjalp meg gjennom alt sammen og fungerte som et anker i stormen. Jeg var helt trygg på valget mitt selv om det var veldig vondt. Detaljer er for personlig til å dele på nettet. Men det er viktig for meg å si at det var mange ting i denne prosessen som ble lettere takket være svar på bønn og fornyet innsikt i min Himmelske Faders plan for meg.

Jeg kan jo si at jeg nå sitter her, 8 1/2 år senere, og har fortsatt vondt i ryggen. Da jeg sluttet å danse, trodde jeg ryggen kunne bli bra igjen, men nå lurer jeg på hvor mye verre den hadde blitt hvis jeg hadde fortsatt! Jeg har nå vært gift i 7 år, har en bachelor og et par års arbeidserfaring og fått et barn til. Så ting har jo gått veldig bra, og jeg ville nok hverken hatt mannen min eller barna hvis jeg ikke hadde tatt den avgjørelsen jeg tok for 8 1/2 år siden.

Du er gift med en sydamerikaner. Møter dere noen kulturelle utfordringer her i Norge?

Det er mange kulturelle utfordringer, og de største er vel de minste av dem fordi de er vanskeligst å oppdage eller forstå. Heldigvis har vi mange ting til felles og er stort sett enige i de største tingene når det gjelder økonomi, barneoppdragelse og hva slags ting som er viktige og som vi ønsker å prioritere i våre liv.

Det er likevel ofte misforståelser oss imellom, og selvfølgelig mellom Enzo og “Norge”. Men så lenge vi begge er villige til å være åpne, lære og forandre oss når det er nødvendig, så går det bra.

Jeg tror det er en fordel at vi begge flyttet hjemmefra tidlig, fordi det har gjort at vi har lettere for å være åpne for nye ting. Vi har begge bodd i flere land, og det gjør også at vi ikke er like urokkelige på mange områder som egentlig ikke er så viktige, men som kan være vanskelige å forstå eller endre på hvis det er det eneste man har sett i livet. Jeg tror våre forskjellige bakgrunner gjør at vi kan utfordre hverandre og hjelpe hverandre å vokse istedenfor at vi forblir i en boble som kanskje kan skje i andre forhold der partene har en mer lik bakgrunn.

Faren din er ikke medlem av kirken mens moren din er det. Hvordan fant du din egen tro og hva er ditt ståsted i dag?

Moren min tok oss med til kirken hver søndag og ba aftenbønn med oss hver kveld fra vi var små. Faren min respekterte hennes tro, og hun respekterte at han ikke ville delta. Det har sikkert vært vanskelig for dem, men jeg har i hvert fall lært veldig mye om gjensidig respekt for andre gjennom deres eksempel.

Jeg deltok alltid på aktiviteter i kirken og følte meg som regel som et medlem like mye som alle andre. (Jeg fikk ikke døpe meg før jeg var 18). Jeg har nok hatt en sterk tro fra ung alder, og jeg husker godt at jeg ønsket å bli døpt da jeg var 8 år gammel! Det virker litt tullete nå, man er jo så liten når man er 8 år. Men jeg hadde et vitnesbyrd allerede da, og det har jeg hatt siden. Jeg hadde noen av mine sterkeste åndelige opplevelser som barn og tenåring. Troen min er i stor grad bygget på de opplevelsene. Det er ting som ikke kan diskuteres bort, og de er et slags fundament for meg som resten av troen min i stor grad bygger på. Jeg er veldig glad for de opplevelsene, selv om noen av dem var vanskelige ting der og da.

Mitt vitnesbyrd er bygget både på tanker, teori, erfaringer og følelser. For meg er det veldig mange ting som stemmer og virker logisk i vår tro (selv om det for ikke-troende høres ut som jeg da må være en idiot… men det er mange ting som må forstås i sammenheng for at det skal gi noen mening. Ser man på det fra feil vinkel med for lite bakgrunnskunnskaper, så virker det helt tullete, det skjønner jeg). Noen ting forstår jeg ikke helt, men jeg har erfaring med at jeg forstår ting bedre med tiden.

Men den viktigste delen av min tro er nok erfaringsbasert. Jeg ser at jeg gjennom å leve etter de tingene jeg lærer, får jeg de resultatene det blir sagt jeg skal få. Jeg erfarer gang på gang at mitt liv, min sinnstilstand og min lykke direkte påvirkes av hvor nærme jeg kommer Gud, gjennom de valg jeg tar. Dette er noe jeg kan erfare igjen og igjen. Men det er personlig, det er åndelig, og det er derfor ikke “bevis” for andre enn meg selv.

Er det noe jeg setter pris på i vår kirke, er det fokuset på å selv finne ut om man tror eller ikke. Ikke ta ting for gitt, men faktisk studere det, be om det, tenke på det og prøve det.  Noen mener vi blir bedt om å følge blindt hos oss også, jeg gjør ikke det.

Når det gjelder kulturen i kirken,

så er det vel noen ting jeg skulle ønske var litt annerledes. Man merker godt at kirken har sitt utspring i USA og mange “regler” er ganske kulturelt betinget. Det føler jeg blir problematisk når det er en verdensomspennende kirke med mennesker fra så mange bakgrunner som er medlemmer av kirken. Det er viktig å skille mellom tro og kultur, men det er ikke alltid like lett for hverken medlemmer rundt omkring eller lederne i kirken. Det er likevel foreløpig ingen kulturelle ting som gjør at troen min blir svekket, for troen min er ikke bygget på samfunnet i kirken, tilhørighet der, eller tradisjoner og skikker. Den er bygget på forståelse for doktrine, personlig bønn og åndelige erfaringer, og da skal det mye til å forandre på det.

2 tanker om “Eva jobbet hardt og målrettet for å bli profesjonell ballettdanserinne. Nå jobber hun med tekstildesign. Hva skjedde på veien?

  1. Suzanne Magalhaes sier:

    Så flott skrevet. For meg er du forsatt bikubepiken min 😁. Så spennende å lese hvordan livet ditt har utviklet deg. Du er skikkelig tøff stå på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Arkiv

%d bloggere like this: