«Den skandinavisk kreativiteten, solidariteten med de svake og fokus på likestilling, har påvirket meg sterkt»

2

12. mars 2017 av Eline

 

Navn: Marion Fust Sæternes

Bosted: Namsos

Sivilstatus: Gift (fire bonusbarn, og snart to bonusbarnebarn)

Interesser: Teologi, Litteratur, Politikk, Film, Psykologi

Utdannelse: Arkitekt

Jobb: Arkitekt på ett kontor i Namsos

Oppgave i kirken: Søndagsskolelærer

Kan du fortelle litt om deg selv?

Jeg har vokst opp i Sverige og Tyskland som et medlem av Jesu Kristi kirke av Siste Dagers Hellige. Min mor ble døpt da jeg var baby. Noe som tiltrakk henne ved kirken var læren om dåp, at små barn ikke trenger det.

Jeg reiste ut som misjonær for kirken til England da jeg var 21 år. Jeg kan se at misjonen gjorde meg til et mer balansert menneske, et gladere menneske. Fordi jeg da fokuserte mindre på meg selv og mer på andre. Jeg tok deler av utdannelsen min ved BYU- Utah. Jeg hadde et par fantastiske år, men er glad for at jeg ikke ble i USA. Jeg er for Skandinavisk i mitt sinn til å ville det!

Den skandinavisk kreativiteten, solidariteten med de svake og fokus på likestilling, har påvirket meg sterkt. Likestilling er for meg en nøkkel for bedre styre i alle land og også i alle religioner. Jeg har vokst opp med sterke kvinnelige forbilder rundt meg. Min mormor var engasjert i kvinnespørsmål og skrev artikler og dikt med en feministisk tilnærming. Min mor engasjerte seg i politiske fora som drøftet kvinnespørsmål. Så feminisme har alltid har vært en del av min bevissthet og identitet. Jeg er også lidenskapelig opptatt av menneskerettigheter.

Nå bor jeg i Namsos med min mann og bonusbarn. (Noen av dem har alt flyttet hjemmefra) De er ikke medlemmer av kirken men støtter meg i å være den jeg vil være. Jeg arbeider ved et arkitektkontor og er politisk engasjert som sekretær for Miljøpartiet De Grønne i Namsos.

Det er langt til nærmeste menighet i Namsos. Hva betyr menighetslivet for deg?

Ja, det er store avstander her oppe i Nord, det tar faktisk 3 timer med bil hver vei til kirken! Så det gjør at jeg ikke får vært tilstede så ofte. Men jeg elsker menigheten og de flotte menneskene der. Jeg er spesielt glad for internett som gjør det mulig å delta også med store distanser. Jeg finner stor verdi i å tilhøre en menighet. Noe jeg liker ekstra godt er å synge sammen, være stille sammen, være tankefull sammen, utforske tro og teologi sammen. Innerst inne er jeg en introvert person, «smalt talk» er jeg ikke så glad i. Samtaler som dreier seg om «hva er meningen med universet» og «hvorfor er jeg her» passer meg derimot bra.

Menighetslivet har også vært vanskelig for meg. Idealet er å gå i kirken sammen med familien sin. En av mine tre søstre og hennes familie er aktive i kirken, men min «egen gjeng» er ikke medlem. Å være alene var vanskelig en periode fordi jeg hadde sett for meg noe annet.  Det er vanskelig å bryte med «idealbildet» – det tar litt tid. Men nå som det har gått en stund kan jeg også se noen fordeler! Kirken er «min egen arena» i forhold til familien. Jeg er nok ganske tydelig på hva jeg mener når emner jeg brenner for tas opp, eller praksis jeg er uenig i diskuteres. Da er det fint at jeg ikke trenger å «ta hensyn til noen i familien», ingen blir berørt. Men å vise hensyn er jeg opptatt av altså. Medlemmene i menigheten er min «åndelige familie» og jeg har stor respekt for dem.

 Du opplever en storhet i evangeliet og du opplever kognitiv dissonans. Kan du fortelle litt mer om dette?

Min oppvekst i kirken har gitt meg en sterk følelse av at livet mitt er betydningsfullt og at valgene mine teller. Det har gitt meg en visshet om at suksess i livet ikke kan måles i penger eller prestisje. Det har gitt meg et ønske om å stadig utfordre meg selv.

Noe som tiltrekker meg veldig ved vår teologi er læren om menneskets evige opprinnelse. Vi tror at det er en del i oss mennesker som Gud ikke skapte. Det er en del av oss som alltid har eksistert i form av intelligenser. Gud organiserte intelligensene og ga oss først en ånd og så en kropp. Jeg finner denne uavhengigheten veldig interessant. Jeg liker tanken om at vi har vår frie moralske vilje men samtidig er ansvarlige for våre valg. Og at vi er viktige i utviklingen av denne verdens historie.

Det er elementer ved vår kirke som jeg har utfordringer med og som skaper stor kognitiv dissonans for meg. Det første jeg tenker på er balansen mellom kvinner og menn. Vi samarbeider og sitter i råd sammen på alle plan, det er bra. Det samme er kvinners mulighet til å være lærere i søndagsskolen, forkynne og be under gudstjenesten og være ledere for hjelpeorganisasjonene. Men det er flere områder som kan bedres. Vi har mer å gå på. Jeg mener at mye kan fikses uten at kvinner har prestedømmet. Men fordi kirken er organisert slik den er, mener jeg at også kvinner bør bli ordinert.

Jeg skulle ønske kvinner og menn hadde like stor innflytelse på teologi og praksis. At jenter, men også gutter, hadde enda tydeligere kvinnelige forbilder. Noe jeg synes er veldig flott med vår teologi er læren om at vi også har en Mor i himmelen. Vi mormoner pleier å sitere: «Alle mennesker, menn og kvinner, er skapt i Guds bilde. Hver især er en elsket ånd, sønn eller datter av himmelske foreldre, og har som sådan en guddommelig natur og et guddommelig potensial.» Jeg håper Hun vil bli enda mer tydelig i vår teologi og lære.

Kirkens holdning til LGBTQ-personer skaper også stor sorg for meg. Jeg mener at nåværende tanker og holdninger sårer og skader denne gruppen. Jeg ser samtidig en gradvis positiv forandring mot større forståelse i kirken for disse spørsmålene.

Jeg har nok aldri hatt en veldig tradisjonell tro og jeg kan finne mange eksempler på det. Ett av dem er er mitt syn på noen berettelser i Det gamle testamentet som jeg synes er interessante som myter (i ordets veldig positive forstand) og som vi kan lære mye av. Men jeg tror ikke nødvendigvis på alle tekstene bokstavelig.

Til tider har jeg opplevd kognitiv dissonans mellom mine tanker og kirkens teologi eller praksis som jeg har trengt forholde meg til i mitt sinn og hjerte. Å bli en tversgjennom autentisk person, er en livslang prosess og noe jeg jobber med. Det er lettere nå som jeg befinner meg «midt i livet.» Jeg har rukket å bearbeide kulturen, tankesettet og religion jeg har arvet og er mer tydelig på hva som er mine egne tanker. Hvilken arv jeg vil gi videre til neste generasjon.

Jeg prøver å være ærlig i å anerkjenne den kognitive dissonansen og samtidig huske og være takknemlig for de gode opplevelser som min aktivitet i kirken gir meg. Ufullkommenhet er å forvente i menneskelige institusjoner, inkludert kirken.

Men jeg kan ikke være stille der jeg mener vi som kirke kan gjøre det bedre. Jeg ønsker å bidra på den eneste måten jeg kan – ved å benytte min røst og dele mitt perspektiv. Jeg gjør dette aktivt på sosiale medier. Jeg har signert ulike opprop og støtter Ordain Women`s arbeid. Disse handlingene har vært viktige for meg fordi det handler om min integritet og å være sann mot meg selv.

Har du fått noen reaksjoner?

Det er klart at jeg har fått noe pushback på de emner der jeg tenker annerledes. Noen få personer som ikke kjenner meg så godt har oppfordret meg til å avslutte min aktivitet i kirken. Det er naturligvis ikke hyggelig. Men medlemmer flest, inkludert mine ledere, har i det store og hele bare vært hyggelige. Jeg har blant annet hatt noen gode samtaler med biskopen min. Han er helt toppers, et oppriktig godt menneske som jeg har en god relasjon til.

Er det noe jeg har lært gjennom min trosreise så er det at vi er forskjellige når det kommer til tro, kultur og praksis. Jeg respekterer at alle ikke tenker som meg. Jeg opplever stort sett den samme respekten tilbake.

Vi kan tenke ulikt om enkelte saker men samtidig streve etter samme sak. Jeg tenker på sitatet av apostelen Hugh B Brown: “I admire men and women who have developed the questing spirit, who are unafraid of new ideas as stepping stones to progress. We should, of course, respect the opinions of others, but we should also be unafraid to dissent — if we are informed. Thoughts and expressions compete in the marketplace of thought, and in that competition truth emerges triumphant. Only error fears freedom of expression.” http://www.lds-mormon.com/brown.shtml

Har du vurdert å avslutte ditt medlemskap i kirken?

Jeg har dager der jeg er usikker på min egen besluttsomhet, der jeg vakler. Mine tanker om likestilling passer jo ikke alltid inn i en patriarkalsk kirke. Det er en del av å «gå i tro». Men jeg er i det store og hele sikker på min tro og identitet som medlem av kirken.

Det er viktig for meg å ha et nettverk med samtalepartnere der jeg kan lufte min tro og tvil. Siden jeg bor langt fra kirken og medlemmer er jeg utrolig takknemlig for internett. Her finner man mormonere i «alle former og farger». Jeg har kommet i kontakt med flere fra kirken som deler mange av mine tanker. Det er godt å ha et online nettverk å støtte seg til når man føler at man «er den eneste» som har utfordringer med enkelte deler av tro og praksis.

Mitt medlemskap i kirken er verdifullt for meg selv om jeg til tider er frustrert. Kirken er en kilde til åndelige opplevelser, til intellektuell utvikling, til vennskap – til mye. Kirken er mitt åndelige hjem og jeg kjenner meg hjemme og velkommen der. Jeg mener at vår teologi har mye vakkert og positivt å bidra med her i verden. Jeg er takknemlig for min åndelige arv. Min tro forandres med alderen, jeg håper mer, men ”vet” mindre. Samtidig kjenner jeg meg trygg på den vei jeg har valgt. Det kan virke som et paradoks. Men paradoks er viktig. Kristus underviste ofte i paradokser; finn ditt liv gjennom å miste det. Jeg vil finne mitt liv gjennom å være beredt på å miste alt. Det er nok det som har gjort det mulig for meg å ta til meg nye tankesett. Et tankesett som gir meg mye glede og energi.


Dikt av min mormor
Maj Brit Dahlby, Juni 1978

Kvinnokamp

Vi
de omyndigförklarade*
som ingen lyssnade på
började vår frihetsrörelse
i största hemlighet –
men den långa vandringen
gick inåt
mot okända djup

Därifrån
i medvetenheten
om kunskaper som vi ju alltid haft
började vi formulera oss
om övergreppen
mot vår identitet
men fantasins språng
var för stort för motståndet

Offrets skam
över att vara gjord till offer
var ändå en sällsam eld
som smidde ett filigransarbete
av tapperhet och mod
till ständiga attacker
också mot en likgiltig suveränitet

Idén
om den mänskliga värdigheten
blev därför aldrig marginell
hölls levande
med ständiga blodtransfusioner
av vilja att förändra
till en ny frihet
och en ny gemenskap

Att färdas inåt
där hoppet alltid lever
för att verka utåt
där alla förändringar sker
kan förefalla
som en märklig omväg
men bara det äkta
ur innerlighetens djup
för rakt på målet
* I Sverige förblev gifta kvinnor omyndiga ända till år 1921.

2 tanker om “«Den skandinavisk kreativiteten, solidariteten med de svake og fokus på likestilling, har påvirket meg sterkt»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Arkiv

%d bloggere like this: