THE GRAND OLD LADY

7

10. juni 2017 av Eline

Alfhild Helene Morteng Gaarder

Som ung jente var det en eldre dame i Oslo menighet som gjorde inntrykk på meg, hun het Alfhild Morteng. Hun hadde grått, nesten hvitt bølgete og kortklipt hår. Leppene var røde med matchende røde lange negler. Hun hadde lekre klær med silkeskjerf og blanke vesker. Hun var den flotteste og mest glamorøse eldre damen jeg hadde sett. Alfhild hilste på meg hver søndag med sin karakteristiske sørlandsdialekt og store smil. Hun husket alltid navnet mitt, og jeg kjente meg betydningsfull og viktig. Jeg likte spesielt godt at hun kjente mormor som døde da jeg var 8 år. Hun snakket så varmt om henne. Jeg observerte Alfhild alltid i prat med noen, det virket som hun kjente alle i menigheten. Hun hadde en entusiastisk og engasjerende fremtoning. At hun var enke, visste jeg. Fordi jeg ofte hørte henne nevne sin «kjære Charles» med skarre «r».

Jeg ble eldre, bosatte meg i en annen by og fikk egen familie. Da jeg kom på besøk i Oslo menighet, var Alfhild fortsatt like lekker og elskverdig. Hun ønsket meg og familien velkommen med en klem og et stort smil. Men hun var ikke lenger alene. I godt voksen alder, 75 år gammel, hadde hun funnet kjærligheten på nytt med Randolf Gaarder, 80 år gammel.  Han med den dype bass-stemmen, et sangtalent som førte ham til operakoret. Han med frakk og tøff sixpence som gjerne holdt døren oppe for en kvinne. Han var med andre ord den flotteste gentleman i mils omkrets. Randolf hadde selv vært enkemann lenge, og at de to fant kjærligheten på sine eldre dager, var ikke annet enn fantastisk.

Mor har ofte omtalt Alfhild som kirkens «Grand old lady.» Hva har hun ment med det?

Denne artikkelen er basert på dagboknotater, brev og samtaler med Alfhild og Randolf. Dette er en historie om kjærlighet, hardt arbeid, tro og det å forvalte eget liv på best mulig måte uansett forutsetninger.


ALFHILD SOM BARN

Foreldreløs åtteåring

Alfhild ble født 21. mars 1926 i Mandal. Det var en kald vinter med masse snø det året. Faren drev kolonialforretning i et hvitmalt hus med vakker hage. I den ene fløyen lå forretningen, i den andre fløyen bodde Alfhild med sine tre søsken og foreldre.

Men da Alfhild var fire år, reiste faren til sjøs for å kunne spe på inntektene. Det var de harde 30-årene, og depresjonen satte sitt preg på Norge. «Jeg var liten, men husker godt at Far dro. Han var så snill, vennlig og hjelpsom. Jeg var stolt av ham og glad i ham.»

Faren kom tragisk nok aldri hjem til Alfhild. Han ble syk til sjøs og døde. «Jeg husker da kofferten hans kom hjem. Vi sørget alle over tapet av en elskelig og kjærlig mann». Da Alfhild var 8 år, inntraff nok en tragedie. Mammaen fikk slag og døde etter lengre tids sengeleie. Foreldreløs flyttet Alfhild og søsteren til onkel og tante. «Tante var enke for andre gang. Hun hadde fått 6 barn, og alle var voksne. Tante fikk 25 kr for hver av oss i mnd. Det var en hard tid for oss, og spesielt for søsteren min som lengtet veldig tilbake til mamma. Det var en trist oppvekst vi hadde, vi så bare frem til å reise der ifra. Vi arbeidet hardt, men fikk ingen varme og kjærlighet som vi trengte mest av.

 ALFHILD SOM UNG KVINNE

Blomsterdekoratør  Alfhild flyttet til søsteren sin i Oslo. Her begynte hun som lærling i en blomsterforetning og tok fagbrev som blomsterdekoratør. «Jeg kom til å elske dette arbeidet.»

Alfhild til høyre med hennes tre søsken

Alfhild møtte etter hvert en flott kunde som stadig kom tilbake.«På denne tiden i 1944 møtte jeg min kjære mann Charles, 28 år gammel. Han kjørte Ekebergbanen og kom en gang i blant i forretningen der jeg var for å handle blomster. Jeg satte pris på at han kom og ble klar over mine følelser. Vi lærte hverandre mer å kjenne, og vår kjærlighet var ekte og oppriktig.

 

Charles og kompaniet hans blir tatt til fange av  Nazistene.  «Så skjedde det triste ting. Krigen  hadde nå vart i 5 år. Charles hadde i lengre tid vært aktiv i undergrunnsbevegelsen mot nazistene. For sikkerhets skyld hadde han aldri fortalt meg om dette. Men så en kveld kommer han for å si at de hadde blitt oppdaget av tyskerne, at de i stor hast og dypeste stillhet måtte dra til skogs og gå i dekning der. De skulle arbeide videre med Engelske luftstyrker som skulle slippe ned ammunisjon for senere bruk. Hvis de ikke kom seg fort avgårde, kunne de regne med å bli arrestert av tyskerne. De dro samme natt med ski og fullpakkede ryggsekker.

Flere uker gikk uten livstegn fra Charles. Det viste seg at han var blitt tatt og ført som fange til Grini. Alfhild kunne bare be, vente og håpe.

«Til slutt kom 8. mai 1945. Naturen i seg selv hadde lagt alt til rette for en gledens tid. Det var et så vakkert vårvær. Jeg vil aldri glemme da jeg igjen møtte Charles. Det var egentlig ikke gått mer enn 7 uker siden jeg så ham, men den tiden hadde vært så spennende og intens. Det føltes som år.»

 Handelsskole, ekteskap, dåp og egen blomsterforretning

Samme året som krigen tok slutt, begynte 19 åringen Alfhild på Otto Treiders Handelsskole. Da skolegangen var over, arbeidet hun 3 år i en forretning. Hun gledet seg over alt hun lærte og utviklet sin selvstendighet.

Charles og Alfhild traff hverandre hver dag i alle disse årene. «Han fortalte meg straks at han tilhørte Jesu Kristi kirke, mormonkirken. Jeg hadde aldri hørt om dette. Han lærte meg om evangeliet, forklarte det så enkelt og naturlig. Jeg hadde aldri før tenkt så alvorlig på slike ting. Vi gikk ofte turer i skog og mark og pratet om dette.»

Tre måneder etter sin bryllupsdag ble hun døpt. Den 18.6.1949 giftet Alfhild seg med Charles hos Oslo Byfogd. Hun var da 23 år, og de hadde kjent hverandre i 5 år. Charles var skilt og hadde to små barn. De ble omfavnet av Alfhilds kjærlighet, og hun så på barna som sine egne. De har hatt et svært godt og nært forhold gjennom hele livet, og Alfhild har gått under kjælenavnet «BESTE». Alfhild fikk aldri egne barn selv og forsonet seg med det. «Det har vært en stor sorg. Men det var ikke noe å gjøre med det på den tiden». 

Det var et meget vanskelig boligmarked i starten av 50 årene, så de nygifte måtte ta til takke med et rom i leiligheten til en eldre dame. Alfhild var en driftig og arbeidsom dame. Med sin erfaring som blomsterdekoratør var det en drøm å skulle få eie og drive sin egen blomsterforretning. Det skjedde i starten 50- årene da venneparet Morteng og Fernsjø gikk sammen og kjøpte Carmeta Blomsterforetning. Alfhild knyttet til seg mange gode gartnerforbindelser, som var bra for businessen. De drev forretningen frem til en god omsetning.

ALFHILD SOM VOKSEN

I New York

Alfhild var eventyrlysten og ville reise til Amerika, et kontinent som på den tiden virket svært forlokkende. Blomsterforretningen sto i hennes navn, og fru Fernsjø tok seg av den daglige driften. Charles fikk ett års permisjon fra Ekebergbanen. Så med disse forberedelsene reiste de til New York med Stavangerfjord sommeren 1952. Der fikk de jobb i et stort millionærhjem. Alfhild stelte i hjemmet, passet barn og lagde mat. Charles var butler. En i familien uttalte om Alfhild: «Jeg husker deg godt som fjong New Yorker med lekre små hatter og hvite hansker.»

Barna til Charles fikk tilsendt amerikapakker, der det alltid lå noen pakker med tyggegummi. Slik luksusgodis fantes ikke i Norge!

I 8mnd sparte de penger for å kjøpe bil og reise til Salt Lake City, hvor den store begivenheten i tempelet ventet dem. Deres ekteskap skulle ikke lenger bare være til døden skilte dem ad, men for all evighet.

Ekteparet sto fortsatt på boligventeliste i Oslo selv om de var i USA. Så en dag kom beskjeden de hadde ventet på siden de giftet seg for 5 år siden, de var blitt tildelt en OBOS-leilighet på Lambertseter. Til tross for at de hadde hatt to spennende år i Amerika, lengtet de hjem. Og denne muligheten kunne de ikke la gå ifra seg.

Alfhild gjenopptok forretningsvirksomheten i Oslo, avbrutt av nok et USA-opphold på tre år «Jeg erfarte at rike mennekser ikke alltid er lykkelige.»

 

25 års bryllupsdag og nytt veggur be gitt i gave

Alfhild gikk etter hvert inn som medeier i en annen blomsterforretning, som de drev i 12 år. «Vi var da på høyden av vår forretningsvirksomhet. Det var lykkelige og deilige år sammen med min kjærlige og snille mann».

Ektemannen gjennom 40 år går bort

Da Alfhild var 62 år, døde hennes ektemann gjennom 40 år av sykdom.

«5 april 1988 døde min kjære, kjære Charles. Som en rød tråd gjennom vårt liv har det vært en stor lykke, kjærlighet og skjønnhet. Min kjære tapre Charles. Det var etåpent, vondt og væskende sår. Jeg gråt hver dag i halvannet år. Jeg gikk ofte til Gud i bønn og ba om kraft til å holde dagen ut. Jeg har aldri følt Hans omsorg så sterk som i denne perioden.» «Det er over to år siden sist jeg skrev i min livshistorie. Denne måneden er det 4 lange år siden Charles døde. Jeg trodde ikke jeg skulle klare å leve videre. Nå lever jeg videre på minnene.»

 

 

 

 

 

 

 

ALFHILD SOM GODT VOKSEN

Ekteskap med Randolf Gaarder

Årene etter Charles´ bortgang var meget vanskelige. Det var en dyp sorg som hun bar med seg hver eneste dag. Men etter hvert som årene gikk, ble hun vant til å leve alene og trivdes i eget selskap. I 13 år hadde hun ingen planer eller ønsker om å finne kjærligheten på ny.

Men Randolf Gaarder skulle vise seg å endre dette. De var ikke ukjente for hverandre da de begynte å «gå på stevnemøter». Nei, de var nemlig gamle venner helt tilbake fra ungdomstiden. Randolf og hans kone og Alfhild og hennes mann var vennepar og hadde fulgt hverandre tett gjennom årenes løp.

Randolf og Alfhild gikk begge i Oslo Menighet. Han «oppdaget» henne først, men Alfhild var ikke interessert i romantikk. Hun trivdes alene, og ingen kunne ta Charles` plass. Men ettersom årene gikk, åpnet Alfhild hjertet sitt på nytt og ble glad i Randolf. Romantikken blomstret for dem begge, og hun kjente hvor godt det var å være to igjen.  «Jeg har forsøkt å være alene, og jeg har forsøkt å være to. Det er best å være to.»

Alfhild og Randolf ville ha tillatelse fra Charles` barn før de giftet seg. Men nyheten om ekteskap ble tatt imot med de varmeste følelser og begeistring fra den kanten. Det var Randolf som flyttet inn til Alfhild. Å bo sammen med en annen person etter mange år alene på hver sin kant bød utrolig nok ikke på de store utfordringene. «Men kjøkkenet måtte jeg ligge unna, det var hennes domene!»

Randolf er snart 97 år og Alfhild er 91 år, men på tross av lang fartstid er de imponerende spreke sammenlignet med andre på deres alder. At kjærligheten ikke har aldersgrense kommer til uttrykk når Randolf stolt ser på Alfhild og sier: «Det er en fantastisk kone jeg har. Jeg er så stolt av henne!» Hvorpå Alfhild stråler i et smil og sier: «Jeg har ikke angret et sekund på et jeg ga deg mitt ja. Vi har det så godt sammen.» Nå har de delt livet sammen i 16 år. Det er få igjen fra deres generasjon, det har vært mange begravelser å overvære. Å få være gift med en som kjenner deg helt siden ungdommen må være utrolig stort!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

FRONTFIGUR BLANT KIRKENS KVINNER
Leder for kirkens kvinneorganisasjon                                                               Alfhild hadde lyst til å bidra aktivt i kirken fra den dagen hun ble medlem. Hun hadde et glødende engasjement og fikk lederansvar for kvinner, ungdommer og barn i mange, mange år. I 9 år reiste hun rundt i Norge som leder for Kvinneforeningen (les mer om «Hjelpeforeningen» her).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da Kirken ble organisert med egen «stav» på Østlandet (dette kan sammenlignes med et bispedømme), ble Alfhild den første lederen for Hjelpeforeningen. Det betydde opplæringsvirksomhet, taler, foredrag og frivillig tjenestearbeid.

Slik var Alfhild med sitt utrettelige engasjement med på å forme kirkens kvinneorganisasjon i Norge. Hun har vært en av de store kvinnelige bautaene der, en foregangskvinne. Hun har vært en leder med autoritet og vilje, kjærlighet og tro.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2. Bidrar på kirkens verdenskonferanse for kvinner

I 1982 reiste ekteparet på en fire ukers tur til USA, blant annet til Salt Lake City for nok en gang å overvære den halvårlige generalkonferansen. For Alfhild skulle dette bli ekstra spesielt. Hun var blitt invitert av Barbara Smith, øverste leder for Hjelpeforeningen, til å holde avslutningsbønn på kvinnenes møte. «Det var en stor ære for meg. Tabernakelet var fylt med ca 6.000 kvinner og mannlige ledere. Min plass ble tildelt på de vakre røde stolene under talestolen hvor generalautoritetene hadde sine faste plasser. Det var en av de største opplevelsene i mitt liv. Tenk at lille meg fikk oppleve dette.

3. Til London på misjon                                                                                            Det er ulike type misjoner som ektepar kan uføre i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Alfhild og ektemannen var det første ekteparet fra Norge som dro på misjon til et av kirkens templer. Det nærmeste på den tiden var i London. Alfhild elsket å være der, «jeg levde og åndet for templet».

Alfhild er også nå glødende opptatt av genealogi. Her viser hun meg entusiastisk noe av arbeidet sitt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

HVA JEG HAR LÆRT AV ALFHILD

Alfhild er 91 år og har en livserfaring som er av betydning for den yngre generasjonen og for meg personlig. Jeg ble rørt flere ganger under våre samtaler og mens jeg leste hennes egen håndskrift i dagboken. Måten hun har levd livet sitt på, har inspirert meg til å ta en kikk på mitt eget. Jeg har fått noe å tenke på og noen idealer å strekke meg etter.

Kjærlighet: Alfhild er en person som bruker hjertet sitt til det det er ment til, å vise og gi kjærlighet. Gjennom å lese hennes dagbok og brev skjønner jeg at denne kjærligheten er helt betingelsesløs og uselvisk.  Alfhild har minnet meg på at kjærligheten må pleies gjennom ord og handling. Hun har også minnet meg på at kjærlighet og forelskelse ikke kjenner noen alder.

Hardt arbeid: Å ta utdannelse som voksen og drive forretning til god avkastning krever sin kvinne. Spesielt på den tiden. «Jeg var pågående til tusen, det vet jeg.» Jeg har aldri vært leder for Hjelpeforeningen selv, men har snakket med andre som har det. Det er mye å gjøre! At Alfhild holdt stand i så mange år er ikke annet enn beundringsverdig. Så jeg trenger kanskje ikke sukke for meg selv neste gang jeg skal forberede en enkel leksjon for barna i søndagsskolen?

Ta vare på kropp og sjel uansett alder: Selv om alderen naturlig nok setter sine spor, så er Alfhild i mine øyne fortsatt like flott som jeg husker henne fra barnsben av. «Jeg var en ordentlig jåle og ville se pen og velstelt ut. Det brune håret mitt ble fort grått. Jeg farget det en stund blått, det var moderne på den tiden! Jeg hadde røde negler frem til for et år siden. Det er så pent med ordentlige negler.»  Alfhild har helsemessige utfordringer som er krevende. Allikevel graver hun seg ikke ned i sykdom og hindringer, men fokuserer på gleden.

Forvalte eget liv på best mulig måte: Alfhild fikk aldri egne barn, og jeg kan bare tenke meg hvilken smerte som lå bak hennes ufrivillige barnløshet. «Det var en mannlig bekjent som flere ganger klappet meg på magen og lurte på om det kom noe snart. Noe så frekt! Kan du tenke deg hvor fælt jeg syntes det var. Alle rundt meg fikk barn, men ikke jeg.» Men istedenfor å bli bitter og holde seg unna de små, gikk hun motsatt vei. Hun knyttet til seg Charles` barn og så på dem som sine egne. Istedenfor å holde seg hjemme alene gikk hun på skole og ble en dyktig forretningskvinne. Istedenfor å bli sint på Gud holdt hun seg aktiv i kirken og var attpåtil leder i en årrekke for en kvinneorganisasjon som nettopp hadde de tradisjonelle kjønnsrollene som ideal. Dette var også i stor grad et ideal i datidens samfunn.

I tillegg til barnløshet vokste Alfhild opp uten foreldre, og hun var enke i mange år. Jeg synes måten hun har forholdt seg til livets realiteter på, er stort. Det er ikke alltid man får det man håper på og anser som ideelt. Alfhild har i mine øyne forvaltet livet sitt på en beundringsverdig måte ut ifra sine forutsetninger. Hun har ikke bare «holdt ut», hun har elsket og omfavnet livet sitt. Det er til stor lærdom for meg. «Jeg har frydet meg over livet, kanskje det er derfor jeg har blitt så gammel».

Tro: Alfhild har en entusiastisk, kraftfull og levende tro og et indre lys som jeg tror det er få forunt å ha. Med alderdommens skjelvende hånd og lave, men likevel stødige stemme, deler hun fortsatt sin sterke tro på kirkens møter. Det er rørende og styrker meg veldig. Troen til Alfhild har båret henne gjennom dødsfall og tap. Gjennom livets sorger og motgang. «Troen min svikter meg ikke.» Alfhild er 91 år og kjenner at hun går inn i livets siste fase. Men døden er ikke noe som skremmer henne. «Det er godt det jeg tenker om døden. Jeg ønsker ikke at det skal bli så lenge til. Nå venter jeg på å gå hjem. Jeg liker det uttrykket så godt, hjem. Det er dit vi skal.»

Alfhild, du er den flotte kvinnen jeg fornemmet som ung jente, og jeg skjønner hva mor mente i sin omtale av deg! Du er virkelig THE GRAND OLD LADY.

 

7 thoughts on “THE GRAND OLD LADY

  1. Heidi sier:

    Fantastisk å lese om Alfhild. Du skriver så levende om henne som er et stort eksempel for meg.

  2. Eline sier:

    Tusen takk Heidi! Alfhild er fantastisk!

  3. Anna Linda sier:

    Flott artikkel om en flott kvinne!

  4. Inger-Anne Amundsen sier:

    Jeg er så glad jeg fikk lese dette! Tusen takk Eline! Jeg har alltid vært så glad i blide og gode Alfihild, så det var virkelig å fgodt å lese om hennes liv!!

  5. Fint skrevet om Alfhild! Hun var den første jeg møtte som nytt medlem på tur via Oslo og nordover, og jeg merket meg hennes fjonge lyslilla hår og elegante stil, jeg synes hun ser nesten likedan ut idag! Alfhild er klart the gand old lady, ingen tvil om det!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

It looks like the WordPress site URL is incorrectly configured. Please check it in your widget settings.

Arkiver

%d bloggers like this: