Vi forlot huset to ganger på 12 timer pga skogbrann i Sør-Italia

1

2. juli 2017 av Eline

Gjengen og jeg er på vår første reise sammen utenfor Skandinavia til Sør-Italia. Det er et eneste stort eventyr fra A til Å som dere skjønner fra noen av disse bildene:

Eventyret vårt fikk en uplanlagt tvist for to dager siden. Huset vi bor i nå går bare under navnet «brann huset». Datteren min har uttrykt hendelsen så godt i dagboken sin, og jeg har fått lov til å dele her: «Kjære Dagbok. I dag er det 30.juni. Vi er i Italia og det er 38 grader ute. Det har vært en ekstrem merkelig og uforutsigbar dag og en enda skumlere natt. Det startet med at vi var på vei hjem fra stranda da vi så en liten brann opp i åsene et godt stykke fra huset. Vi ble ikke noe særlig bekymret fordi den var ganske langt unna huset. Vi gikk og la oss, men så kastet A opp, og etter det våknet B fordi han hadde vondt. Han hørte noen skumle knitrelyder fra vinduet og sa fra til pappa. Klokken var ca 02.00. De gikk ut på terrassen og fikk se en vegg av flammer langs siden av åsen! Den så ut til å spre seg raskt mot huset vårt!

Jeg sov (selvfølgelig!) og ble vekket av at noen (tror det var pappa) røsket meg i foten og sa: «Du må stå opp, det brenner ute!» Jeg rasket på meg en vrengt singlet og en shorts som var feil vei. Vi løp ned til bilen (den står 2min ned i gata) og der ble vi værende ca 3 timer.

Jeg var redd. Pappa gikk frem og tilbake for å sjekke brannen. Etter en time eller mer kom endelig brannvesenet. Men de spylte ikke ned brannen. Det fikk store konsekvenser for neste formiddag.

Nå skal jeg fortelle hva som skjedde neste dag: Jeg våknet i sengen min (huset var nemlig ikke brent ned!) og gikk ut på terrassen der jeg fikk se en dal som var helt svart av sot.

Det blåste masse og var kok-varmt. Det regnet aske inn i huset og jeg fikk i oppgave å koste før lunsj. Mens vi spiste var det en busk som begynte å brenne. Kort tid etter hadde brannen spredt seg til togskinnene og nedover dalen. Vi hørte et dunk og svart røyk veltet frem. Vi pakket badetøy for å dra til stranda da mannen vi leier av sa at vi måtte evakuere raskt og komme oss vekk. En vegg av røyk gir oss ikke lenger utsikt over «sot-dalen». Solen speilet seg i røyken og et oransje lys dekket bakken. Alle løp til bilen da mamma i fullt stress snublet og skrapte opp begge knær og forstuet/vrikket ankelen. Hun måtte halte ned til bilen sammen med meg (hennes personlige krykke!) og vi kjørte ned til stranden. Motorveien inn til Tropea var stengt men vi så et svidd tog som kjørte gjennom røykhavet.

 

 

 

 

 

 

Vi var på stranda til solen gikk ned og vi så to brannfly som senket seg ned i havet og opp igjen over byen Tropea. Huset vårt hadde heller ikke nå brent ned med det var skummelt å sovne. Men jeg klarte det til slutt. SLUTT».

 

 

 

 

Dette er beskrevet med barneord, men jeg kunne ikke gjort det bedre selv. Det skal normalt mye til å «shake meg opp», men jeg løp to ganger til bilen med høyt adrenalin. Knitringen, sprakingen og røyken var alt annet enn koselige leirbål lyder for å si det sånn. «Har du husket passene» ropte jeg til Runar. Selvsagt hadde han det. Runar var passet på at vi hadde det vi trengte i bilen og beroliget oss. Blant annet med ispinner og koseklut. Han pakket kofferter og var beredt til å dra evakueringen hakket videre. Etter at vi hadde lagt oss kl 5 på morgenen, gikk han patruljer i nabolaget for å sjekke brannen. «Ble du redd, du er sikkert kjempe sliten?» spurte jeg etter noen timers søvn. «Neida». Jeg har en mistanke om at han heller syntes det hele var spennende! Uansett, ordene fra brodern`s sang til oss i brylluppet holder fortsatt stand: «Jeg vil ha en mann, en ekte kose machomann, jeg vil ha en mann, som setter hjertet mitt i brann»!!

Jeg gjør meg noen refleksjoner når jeg nå ser utover den svidde dalen. Nedbrent og ødelagt. Det utrolige er jo at det om ikke så alt for lang tid kommer til å vokse grønt igjen. Jeg synes dette bildet er overførbart til mitt eget liv.

I det vi løp mot bilen tenkte jeg på alt vi hadde glemt og som var viktig. For første gang har jeg fått øynene opp for «krisesekken», dvs en sekk med de nødvendigste ting for en 72 timers krise/evakuering. I kirken lærer vi om fremtidsrettet livsførsel, dvs sette livene våre i stand slik at vi er mest mulig selvhjulpne for så å kunne hjelpe andre. Det være seg utdannelse, arbeid, matvarelager, krisesekk osv. Frem til denne hendelsen har ikke de to sistnevnte tingene opptatt meg, nå skal jeg nok hjem og ordne litt…Det er mye man kan skrive om dette tema, så det får eventuelt bli en annen post!

Eventyret vårt i Italia forsetter noen dager til, CIAO!

-Eline

 

 

 

 

 

 

 

 

En tanke om “Vi forlot huset to ganger på 12 timer pga skogbrann i Sør-Italia

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Arkiv

%d bloggere like this: