OM DØRER SOM LUKKES OG DØRER SOM ÅPNER SEG

3

16. september 2017 av Eline

OM DØRER SOM LUKKES OG DØRER SOM ÅPNER SEG

Da døren lukket seg bak henne og drømmen brast, visste ikke Norunn at en større og viktigere dør alt sto på gløtt.

Endelig! Målet var nådd. Lærersertifikatet, med sosialpedagogisk fordypning, var nå hennes. Etter alle disse årene. Etter alle skjærene i sjøen. Den lille, kvikke seksåringen som en gang hadde lest eventyr for de andre barna på Deichmanske bibliotek, hadde klart det til slutt. Norun smilte tilfreds når hun tenkte på det. Hun saknet farten for rødt lys. DA SMALT DET!

 Ekorn Buskehale i kalde vinternetter

Pappa lærte henne å lese da hun var fem, og etter å ha bevist sine ferdigheter og lest høyt for de andre barna på biblioteket, fikk hun overrakt sitt første lånekort av bibliotekaren. Det hadde 9-års grense. Norun kunne stolt forlate biblioteket med Ekorn Buskehale under armen.

Det var godt å ha noe å lese på hjemme. Det var isende kaldt og trekkfullt om vinteren i det 200 år gamle huset i Teatergaten 4. En hel sekk med ved gikk med om dagen for å holde på varmen. Om morgenen var det ofte is på vannbøtten. De la seg med tunge vinterfrakker og ekstra tepper i sengene. Da var det koselig å ha Ekorn Buskehale med seg. Bare hun ikke måtte opp på et visst sted! I så fall måtte hun gå forbi stallen hvor det kunne være både fylliker og hester. Og på utedoen var det best å synge og skråle høyt for skremme bort rottene.

Norunn med prikkete kjole sammen med søsteren sin

Men hjemme var nå likevel best, når hun tenkte på alle de lange seks månedene hun hadde vært på sykehuset som liten. Hun ble innlagt for meslinger, men fikk i tillegg skarlagensfeber, mellomørebetennelse i begge ørene, operasjon og meisling i ørene, halsbyll, kusma, betente mandler og lungebetennelse!

Mamma blir student

Sykdom hadde en tendens til å forfølge henne og skulle gjøre det til langt opp i årene. Men lærelysten forfulgte henne også. I barneskolen startet hun med liv og lyst og gode evner. Hun lærte alle leksene utenat og ville være klassens stjerne. Isteden ble hun uglesett av sin gamle «frøken» og møtte bare motgang, klyp og røde, såre ører. All motivasjon for å lære var borte.

Men den kom tilbake da hun kom på Berle Pikeskole. Hun følte at lærerne var på hennes side der. Etter fullført realskole ble det jobb og ekteskap og barn. Tre sønner skulle hun få og øse sin kjærlighet over. Men sytten år senere banket lærelysten igjen på døren, og det ble en vellykket eksamen ved reallinjen på Voksengymnaset. Den gamle drømmen om å bli lærer dukket opp. Hun forfulgte drømmen. Det ble lærerhøyskole og sosialpedagogikk.

Et smell og en ny dør

Med et SMELL brast drømmen. Påkjørsel bakfra. Omfattende Whip Lash. Smerter og delvis uførhet for resten av livet. Døren smalt tungt igjen bak henne.

Men en enda videre og to-fløyet dør åpnet seg. 24 år tidligere var det kommet to unge mormonmisjonærer på døren deres i en hektisk småbarnstid. Norunn hadde aldri hatt noen tro på Gud og mente at religion var for dem som ikke torde tro at det var slutt med døden. Men hun leste Mormons Bok likevel og knelte ned for å be til en Gud hun ikke hadde trodd på. Det var en underlig følelse. Men vissheten hun fikk var så sterk at hun etter det aldri senere har tvilt på at Gud lever og følger med henne.

Livsverket

Etter ulykken åpnet det seg en verden for henne som skulle resultere i et livsverk. Det begynte med at hun kjøpte seg datamaskin og startet med å granske egen og andres slekt. Ganske interessant!

På Riksarkivet

 

 

 

 

 

 

 

Folk oppdaget fort at Norunn var dyktig og ga henne flere oppdrag enn hun kunne rekke over. Et års misjon i Stockholm tempel åpnet øynene hennes for betydningen av det arbeidet hun hadde begynt. Kirken åpnet på den tiden slektshistoriske sentra over hele Norge, og Norunn ble primus motor og leder for dem gjennom 18 år. I Slektshistorisk senter i Hekkveien 9 systematiserte og katalogførte hun alle Kirkens norske mikrofilmer slik at man lett kunne finne frem i dem. Et enormt arbeid! Det balet på seg. Alle spørsmål som gjaldt slektsforskning ble rettet til Norun. Hun kunne svare. Hun var navet i hjulet. Og pedagogen. Tusenvis av navn i egen og andres slekt ble forsket på og sendt inn til tempelet slik at det kunne utføres stedfortredende ordinanser.

Norunn og konsulenter ved åpningen av slektsenteret i Oslo. Foran: Norunn, Sølvi, Karin. Bak: Reidun, Torill, Thelma, Caroline, Karin

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norunn fikk også en sentral rolle i DIS (nasjonal slektshistorisk forening som fokuserer på data i slektsforskningen). Der holdt hun foredrag og representerte foreningen på utstillinger. Hun deltok i paneldiskusjon om emnet slektsgransking på TV. Denne utadvendte virksomheten førte til at mange fikk riktigere informasjon om Kirken og endret sin holdning til den. På landsmøtet for DIS i 2004 ble hun kalt for «Slektsforskningsorakelet» av foreningens styreleder. Hun fikk også æresprisen for sin innsats i DIS-Norge gjennom mange år.

I de senere år var hun deltidsmisjonær i det landsomfattende prosjektet «Norway Project». Det går ut på å digitalisere alle bygdebøker i Norge og legge dem i en base som vil være tilgjengelig for alle gjennom Internett. Pedagogen fikk igjen anledning til å instruere og lære bort sine ferdigheter. Hun ble et holdepunkt for alle som deltok i prosjektet, en som kunne løse alles problemer.

Hva er det store bildet av livet vårt? Som regel det vi ikke kan se når vi er midt inne i slit, sorg, fortvilelse og sykdom. Men i tro og tillit kan vi føres av en hånd gjennom alt det vonde så vi kan finne den viktige veien.

 

-Sidsel Amundsen

(Andre artikler av Sidsel: her og her)

____________________________________________________________________________________________________________________________

Det er Margarethe Jacobsen som har intervjuet Norunn og Sidsel Amundsen (min kjære mor) som har ført det i pennen og forfattet denne flotte artikkelen. Jeg ringte til Norunn for å lese artikkelen for henne. Jeg var faktisk ganske nervøs og utsatte det en stund. Ville hun like det? Var hun/historien riktig framstilt? Visste hun hvem jeg var? Jeg har hverken sett eller snakket med Norunn siden jeg var ungdom. Hun kunne umulig huske. Men så tenkte jeg: Skjerp deg Eline, ring! Det var en svak stemme som svarte i andre enden. Jeg snakket ekstra høyt og sakte. Tenkte at dette kom ikke til å gå bra. Etter å ha presentert meg selv og hvorfor jeg tok kontakt, så fikk stemmen i andre ende fornyet kraft og hun utbrøt: «Ja, deg vet jeg hvem er og nå skjønner jeg hva du vil!» Jeg leste artikkelen for Norunn hun var sylskarp og husket alle detaljer. Kvinnen med den rustne stemmen våknet til liv og da artikkelen var ferdig lest utbrøt hun: «Men dette var jo fantastisk!»

Det var en ting jeg ikke hadde fått med meg og som hun gjerne ville nevne. Norunn var den første kvinnen i Norge som startet opp primær (søndagsskolen for barn) etter krigen. Først var det 3 barn som kom. Uken etter var det 30 barn! Og det tallet holdt seg jevnt. Norunn hadde ingen erfaring med barn før hun fikk dette kallet/ansvaret. Men hun takket ja og ble værende med barna i 10-12 år. Hun arbeidet sammen med blant annet Thelma Wysenback, Kari Holmtvedt, Ella Porsbøll og Sølvi Pedersen.

Da hun var ferdig i Primær, skrev Stein Pedersen en attest på at hun hadde jobbet med barn i over 10 år. Dette var utslagsgivende da hun søkte (og kom inn) på lærerskolen, utrolig kult!

Vi snakker sammen en god stund, før Norunn sier at hun snart må legge på. Det er vanskelig å prate for lenge med sykdommen hennes, Parkinsons. Hun var glad jeg leste artikkelen høyt, for hun har svekket syn og kan ikke lengre lese, hverken på pc eller bok. Norunn tenker på døden, men er ikke redd for den. Hun er mere redd for hvor lenge hun skal leve med den forferdelige sykdommen. Hun er avhengig av andres hjelp til alt i hverdagen og hun får hjemmesykepleie 4 ganger om dagen. Hun forundres over hvorfor siste kapittel i livshistorien ofte blir så slitsom for de eldre.

Norunn var så takknemlig for at jeg viste interesse for hennes liv. Hun siterte et kjent kinesisk ordtak: «Når et gammelt menneske dør, er det som et helt bibliotek brenner». Det er virkelig kloke ord. Vi i den yngre generasjonen har så mye å lære av de som har pløyet marken. Takk for alt jeg har lært av deg, Norunn.

-Eline

(Norunn har tidligere blitt intervjuet av Cathrine Apelseth-Aanensen på slektsforskerbloggen: Barnas hjerter til fedrene. Sjekk det ut! 🙂 Jeg har etter godkjenning fått låne to bilder derifra. )

 

3 thoughts on “OM DØRER SOM LUKKES OG DØRER SOM ÅPNER SEG

  1. Bra jobbet. Jeg er eldstedatteren til Margarethe og har hørt utrolig mye om hvilket unikum og kjærlig menneske Norunn er. Mamma og pappa er utrolig glad i henne. Jeg husker ikke så mye om henne annet enn hei og hade i kirken. Det var flott å få lese litt om livet hennes. Takk for det du gjør.

    • Eline sier:

      Så hyggelig å høre fra deg! Jeg hadde også det samme forholdet til henne som du beskriver. Men etter å ha lært om Norunn gjennom Margarethe ( som selv er en KNAKENDE FLOTT dame) og mor, så har jeg virkelig skjønt hvilken dame dette er! Det er så spennede å lære om de eldre, de fortjener å bli anerkjent og husket. Og de sitter jo på en så verdifull livsvisdom!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

It looks like the WordPress site URL is incorrectly configured. Please check it in your widget settings.

Arkiver

%d bloggers like this: