«Er du våken?» Avskjedsord fra tantebarnet mitt som reiser på misjon

7

15. oktober 2017 av Eline

På tirsdag reiser tantebarnet mitt på misjon. Hun er den første jenta i vår familie som gjør det! Sunniva skal være 1,5 år i Madrid og vil bli kjent med en helt ny kultur, et nytt språk og folkeslag. Det står stor respekt av et valg som innebærer å sette andre først i 1.5 år. Hun skal bruke tiden sin på å være en hjelper, en gledesspreder, en motivator, en lærer, en leder og en kjærlighetens kvinne.

 

 

 

 

 

 

 

 

Disse rollene er kanskje ikke det naturligste førstevalget for en jente på 19 år å påta seg. Hun har «verden for sine føtter» og alle muligheter åpen. Men Sunniva velger altså å dra på misjon. Jeg skal være ærlig og si at dette kom nokså overraskende på meg. Da hun først fortalte om disse mulige planene, tenkte jeg: «hun kommer nok til å forandre mening!» Men der tok jeg grundig feil!

 

For to uker siden var jeg med på avskjedsfesten. Det blir nemlig 1.5 år til hun kan feste igjen og høre på pop, rock og gammaldans! 😉 Og selvfølgelig ble de obligatoriske selfiene tatt. For sosiale medier må også stå på vent for en misjonær! Sunniva vil daglig kunne lese mail, og vil selv skrive en gang i uken. Godt å vite at hun bare er noen tastetrykk unna når savnet blir for stort!

 

 

 

 

 

I morges kjørte jeg til Fredrikstad for å delta på gudstjenesten/natverdsmøtet der Sunniva skulle holde sin avskjedstale. Jeg ble litt forsinket og snek meg inn bakerst for ikke å forstyrre. På forhøyningen satt det en vakker ung kvinne. Langt rødbrunt hår og store brune øyne. Et vakkert smil bredte seg over ansiktet da øynene våre møttes.Først var det ungdomslederen til Sunniva, Cecilie Lundgren, som holdt en rørene tale. Det var godt å se den store kjærligheten som hun har til tantebarnet mitt! Det var også et nydelig musikkinnslag av misjonærene; sang bratsj og piano. Salmen de fremførte het «Han lever, min Forløser stor.»

 

 

 

 

 

 

 

 

Så var det Sunniva sin tur. Jeg har fått dele talen hennes her på bloggen: «Som liten jente var jeg ofte redd om kvelden da jeg skulle legge meg. Jeg følte at alt virket så mye skumlere når det var mørkt og stille rundt meg. Hver eneste kveld snek jeg meg inn til pappa bare for å spørre «er du våken, passer du på meg?» Etter ca «10xja» fra pappa og meg luskende frem og tilbake fra soverommet mitt, klare jeg å sovne. Fordi jeg hadde forsikret meg om at han var våken. Det gjorde at jeg følte meg trygg. Hvis pappa var våken, så visste jeg at han passet på meg. 

I ettertid har dette nesten blitt en liten inside joke mellom meg og pappa. Det hender vi spør «er du våken» for å tulle litt med hverandre en gang i blant. 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå er jeg eldre og ikke lenger mørkeredd. Men det er mange ganger i møte med livet at jeg har måttet spørre min Himmelske Fader: «Er du våken, passer du på meg?» I likhet med pappa, har han alltid svart meg. Han og fått meg til å føle meg trygg på at han er der og passer på meg.  I Mormons bok, Alma 37:37 står det: «Søk råd hos Herren i alt du foretar deg, og han vil lede deg til det gode. Ja, når du legger deg ned om kvelden, så legg deg ned for Herren, så han kan våke over deg når du sover, og når du står opp om morgenen, så la ditt hjerte være fylt av takk til Gud. Og hvis du gjør disse ting, skal du bli løftet opp på den siste dag.»

På samme måte som Herren våker over oss, er han også en viktig veileder. Her på jorden klarer vi ikke sette brikkene sammen ved å se fremover, men ved å se tilbake, klarer vi plutselig å forstå at de former et bilde.

Jeg vil gjerne dele en historie apostelen Hugh Brown fortalte i en tale for en del år tilbake. I 1905 kjøpte han en gård i Canada av noen som hadde tatt dårlig vare på den. Han oppdaget en solbærbusk som hadde vokst seg 2 meter høy. Den hadde ingen tegn til blomstring eller frukt. Han hadde allerede erfaring med å pleie frukttrær fordi faren hans eide en frukt gård. Hugh tok frem hagesaksen og begynte å klippe solbær busken. Og han klippet og kuttet den ned til det bare var en klump av stubber igjen. Da han så ned på stubbene så det ut til at hver av dem hadde en tåre. Hugh spør «hva er galt solbær busk, hvorfor gråter du?» Og han syntes å høre at solbærbusken svarte «hvordan kunne du gjøre dette mot meg, jeg vokste så høyt og nå har du kuttet meg ned. Hvordan kunne du? Jeg trodde du var gartneren her!» Han svarte «hør lille solbærbusk, jeg er gartneren her og jeg vet hva jeg ønsker at du skal bli. Hvis jeg lar deg gå dit du vil gå, vil du aldri oppnå noe. Men en dag, når du er full av frukt så vil du se tilbake og si: Takk gartner for at du kuttet meg ned, for å ha elsket meg nok til å skade meg. 

 

 

 

 

 

Det gikk 10år. Hugh befant seg i Europa og hadde hatt fremgang i den kanadiske hæren under 1.verdenskrig. Han mottok et telegram fra London hvor det sto «møt opp på kontoret mitt i morgen klokken 10.» Hugh pakket sammen og dro til London. Han gikk inn på generalens kontor, og generalen sa «mr. Brown du kvalifiserer deg for denne forfremmelsen. Men jeg kan ikke gi den til deg. Du har kvalifikasjonen og erfaringene som skal til. Du fortjener den på alle måter men jeg kan ikke gi deg den.» Akkurat da forsvant generalen inn på et annet rom for å ta en telefon. Da så Hugh bort på generalens pult for å se hva papirene hans viste. Og på bunnen av papiret leser han med store bokstaver «denne mannen er mormoner» da skjønte han hvorfor han ikke kunne bli forfremmet.

På vei tilbake tenkte Hugh at alle løp var kjørt. Bitterheten fylte hjertet hans og da han kom frem til teltet sitt kastet han luen på gulvet, knyttet neven og løftet den mot himmelen. Han ropte: «Hvordan kunne du gjøre dette mot meg Gud. Jeg har gjort alt jeg kan for å holde kirkens standard. Jeg har hatt en så stor vekst og nå har du kuttet meg ned. Hvordan kunne du gjøre det?!» Da hørte han en stemme som minnet om hans egen, og stemmen sa: «Jeg er gartneren her, jeg vet hva jeg ønsker at du skal bli. Hvis jeg lar deg gå dit du ønsker å gå vil du aldri oppnå noe. Og en dag, når du har modnet i livet vil du se tilbake og si: takk gartner, for at du kuttet meg ned. For å ha elsket meg nok til å skade meg»

Hugh gjenkjente sine ord til solbær busken som hadde blitt Guds ord til ham. 

 

 

 

 

 

 

 

Alle tror på noe, skjebnen, karma, hva enn det måtte være. Vi, iallfall de fleste av oss her i dag, tror på en Gud. En Gud som allerede ser hele bilde og som kjenner til hver eneste brikke i livet vårt. Troen på at han kjenner oss og har en plan for oss, gir oss mot til å stole på Han i alle ting. Selv om hans vei noen ganger leder oss vekk fra mengden. Og det er det som gjør hele forskjellen. 

Den ekte utfordringen når det kommer til å vokse åndelig og mentalt skjer når ting begynner å falle fra hverandre. Eller når man feiler, det krever mot å starte på nytt. Det er da man kjenner på følelser som frykt, motløshet og tvil. I enden av disse følelsene finnes det ingenting, men i enden av hvert prinsipp finnes et løfte. 

Alle finner sitt vitnesbyrd på hver sin måte. Som ungdom er det lett å gå på autopilot eller finne gråsoner i evangeliet før man faktisk kommer dit at man føler noe så sterkt at man er nødt til å ta en standpunkt. Sånn var det hvertfall for meg.  

På et tidspunkt var det min Himmelske Fader som måtte banke på min dør og spørre «er du våken?»

Jeg har vokst opp i kirken og har alltid hatt en tro på evangeliet. Uansett hva som har skjedd i livet mitt har jeg alltid visst at det finnes en Gud. Jeg har alltid visst at jeg aldri kom til å forlate kirken, derfor ble jeg skyldig i å gå på autopilot i evangeliet. Jeg gikk i kirken, men studerte aldri skriften hvis det ikke var i kirken eller med familien. Jeg ba med familien til frokost, lunsj og middag men glemte oftere og vende meg til Gud i bønn alene. Jeg gjorde alle de tingene som var forventet av meg, men bare av ren vane egentlig.

Himmelske fader kunne ikke lenger kommunisere med meg gjennom bønn eller skriften, fordi jeg ba jo ikke, jeg leste jo ikke. Hvordan skulle han klare å veilede meg når jeg ikke lot han? Heldigvis lot han meg ikke slippe unna så lett. Fordi han visste det jeg vet nå: Jeg trengte å VÅKNE fra autopilot, komme sterkere tilbake og reise ut på misjon. 

Guds måter er et mirakel. Han sto ovenfor en sta tenåring som hadde laget sine egne planer og som overhode ikke vurderte å tjene en misjon. Men etter at han hadde gitt meg unektelige sterke åndelige opplevelser angående misjon, gikk jeg til pappa og fortalte om tankene mine angående dette. Og jeg må innrømme at han ikke akkurat ga meg det svaret jeg var ute etter da. Pappa svarte «Sunniva, hvis du vil tjene en misjon må du begynne med personlig skriftstudium. Fordi du har ikke fullført seminar.» Jeg ble litt små fornærmet og svarte at jeg ikke hadde sett skriftene mine siden dåpsdagen min da jeg var 8år. 

Og pappa svarer såklart «be om å finne dem da» og jeg svarer såklart «er du dum, jeg har ikke sett dem på 9år!» For jeg visste jo at skriftene mine fra dåpsdagen ikke kom til å dukke opp etter så mange år, og det fantes da sikkert andre skrifter i huset. Ikke at jeg kom til å lete fordi nå var jeg fornærmet, så jeg himlet litt med øynene til pappa og slang igjen døra til rommet. Plutselig følte jeg meg litt dum egentlig. Uten å vite helt vite hvorfor så knelte jeg ved siden av senga, foldet hendene og bøyde hode mens jeg hvisket «kjære Himmelske Fader. Hvis du ønsker at jeg skal reise på misjon så la meg finne skriftene mine fra dåpsdagen. Amen.» Kort og enkelt. En bønn jeg følte ånden veldig sterkt mens jeg holdt, men som jeg aldri trodde jeg kom til å få svar på.

Dette var en Fredag. Søndagen etter ble jeg innkalt til den daværende biskop Steinar Langbach’s kontor. Før jeg rak å sette meg ned for å høre hva det gjaldt,  åpnet han skapet bak pulten sin og tar ut.. mormonsboken min! Den som jeg fikk i dåpsgave av bestemor og bestefar da jeg var 8år signert med klistremerker! Han rakk den mot meg og sa: «denne lå på stuebordet vårt i dag tidlig, jeg tror den tilhører deg» 

Jeg hadde aldri et ønske om å reise på misjon. Helt til jeg innså at dette virkelig var Himmelske Faders plan for meg. Senere da jeg hadde bestemt meg for å reise og forberedte meg til å sende inn papirene mine, mottok jeg min patriarkalske velsignelse. Jeg vet at dette er noe som er veldig personlig og noe man ikke skal dele med alle. Men i min patriarkalske velsignelse blir det forklart tydelig for meg hvorfor jeg må reise på misjon og hvorfor min Himmelske Far trengte å gjøre det så tydelig for meg. Han kjenner meg, han kjenner hver og en av dere. Det er ingenting jeg kan vitne sterkere for dere om enn at han kjenner oss. Han lever. Han elsker oss og Han ønsker å veilede oss. Han vil at vi, i likhet med han, skal være våkne, slik at vi klarer å lytte til hans veiledning.

Tilslutt vil jeg oppfordre dere til å stille dere selv det samme spørsmålet «er jeg våken?»

-Sunniva

7 thoughts on “«Er du våken?» Avskjedsord fra tantebarnet mitt som reiser på misjon

    • Kjære Sunniva. Takk for at du ville dele med meg denne inspirerte og modne talen! Den ga meg noe helt personlig og viser hvordan Gud kommer til å bruke deg i misjonstiden din og siden hele livet hvis du stadig holder deg «våken». Lykke på reisen, Sunniva!

    • Noemi Lozada Tapiador sier:

      Tusen takk for den oppbyggene og inspirerende talen din Sunniva.Jeg var i kirken den Søndag og hørte på talen din.Jeg er veldig stolt av deg at du valgte å dra på misjon.Jeg er stolt av å være medlem sammen med deg i Fredrikstad Menighet.Du er et godt eksempel for andre ungdommer og for dine søsken. Jeg kommer aldri til å glemme det ordene fra talen din «Er du våken » Det er sant vi må alltid holde oss våken ….
      Ønsker deg lykketil med misjonen din og må Gud være med deg alltid.Vi er ❤ i deg.

  1. Jenny sier:

    Jeg finner ikke artikkelen på mormonkvinner på facebook, så må bare kommenter her. Hvilken fantastisk tale, så moden, sterk og inspirerende, nå ble jeg skikkelig glad og oppbygget!

    Jenny

  2. Eline sier:

    Jeg legger den ut nå, Jenny! -Enig med deg!

  3. Podhorny sier:

    😊👍✌️

    Mvh Ole Podhorny

  4. Heidi sier:

    Rørende og nydelig. Takk Sunniva for gode ord og takk Eline som tenker at dette er fint å dele med andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

It looks like the WordPress site URL is incorrectly configured. Please check it in your widget settings.

Arkiver

%d bloggers like this: