Vår personlige palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag & påskemorgen. «Den hellige uken» av Carol Lynn Pearson

1

26. mars 2018 av Eline

Våren 2015 fikk familien den sjokkerende nyheten om at søsteren min var alvorlig syk. I denne surealistiske perioden kom jeg over en fortelling på bloggen til Joanna Bjerga som heter «Den hellige uken». (Her finner dere også originalversjonen på engelsk) Den berørte meg dypt på flere plan. Frem til da hadde jeg ikke reflektert så mye over påskens budskap bortsett fra det helt sentrale og «åpenbare». Men fortellingen satte i gang noen nye tankeprosesser og bilder:

Kan påskeuken også fortelle om, eller være et symbol på, sykluser/hendelser i vårt eget liv? Vi kjenner til bibelhistoriens hellige uke. Men hva med vår egen? Palmesøndag med vind i seilene, livet går som det suser. Skjærtorsdag og seilene rakner. Sorg og konflikter. Langfredag, byrdene som føles alt for tung til å bære. Korset kjennes utholdelig tungt. Vi faller. Steinen blir rullet for og livet slik vi kjente det på palmesøndag er begravet.  Vi famler i mørket. Arr etter sår som sitter dypt. Men påskemorgen kommer. Alltid. «Bær din byrde som best du kan. Tilgi. Stol på mørket. Husk for all del å tilgi. Hvis ikke kan det ta lang tid før morgenen kommer. Men samme hvor lang tid det tar, sa han. Samme hvor smertefull din langfredag er, samme hvor mørk din påskeaften er, vil jeg være der hvert øyeblikk, med et løfte om en strålende påskemorgen»

 

 

 

 

 

 

Siden 2015 har jeg flere ganger hatt min «langfredag». (Før 2015 også, selvfølgelig) Noe som er like vondt, er å se mine nærmeste venner og familie bære et kors jeg er redd skal knekke dem helt. En byrde så tung at det blir umulig å reise seg igjen. Denne fortellingen ga meg noen perspektiver som styrket meg. Jeg delte «Den hellige uken» med familien da søsteren min ble syk. Nå som vi går inn i påsken, har jeg lyst til dele den med dere. (Med tillatelse fra Joanna Bjerga) _______________________________________________________

Den hellige uken. 

Av Carol Lynn Pearson. Oversatt av Johannes Bjerga.

I returadresse-feltet stod det ganske enkelt: «Din venn Jesus».

Jeg hadde aldri fått en så direkte henvendelse fra ham før, og hendene mine skalv da jeg åpnet konvolutten.

Du er herved invitert

til å være med på en reise til Det hellige land

for å oppleve den hellige uken.

Jeg vil banke på.

 Svar utbedes.

Jeg tok selvfølgelig i mot invitasjonen, overveldet av ærefrykt.

Da det banket på, gikk jeg bort og åpnet døren. Foran meg sto Herren i egen person.  Han rakte hendene sine mot meg.

-Jeg er klar, sa jeg smilende.

-Det er det ingen som er, sa han smilende tilbake.

Jeg så meg rundt etter bilen eller turbussen.

-Denne turen går til fots, sa han.

-Hvor er de andre, spurte jeg.

-Denne turen tar man alltid alene, svarte han. -Alle unntatt meg. Det er et enkelt opplegg. Jeg går først. Du følger etter.

-Skal vi til Det hellige land, spurte jeg, mens jeg så på de velkjente stiene jeg hadde gått på, hver dag, år etter år.

-Det er ikke noe land som er mer hellig enn dette, svarte han.

-Men det er den hellige uken vi skal oppleve? Jeg håpet jeg ikke hadde misforstått.

-Det er det, svarte han. Den hellige uken. Vi skal begynne her, med palmesøndag.

Jeg så dit han pekte, rede til å se bildet av en triumferende innmarsj til Jerusalem, Herren som ble ønsket velkommen med viftende palmegrener og blomster, en storslått markering.

-Men det er jo meg, sa jeg i det jeg så på det som skjedde foran meg. –Det var i forrige uke, da jeg fikk den utmerkelsen på jobben og ble forfremmet! Og så – der er det – den kvelden jeg ble forlovet til mitt livs kjærlighet! Hvilken dag det var!

-Ja, virkelig en minneverdig palmesøndag.

-Vent, sa jeg, med en merkelig følelse stigende opp i halsen. –Handler ikke dette om Den hellige uken? Dinhellige uke?

-Ikke min. Jeg merket at smilet hans kom fra hjertet.  –Din.

Jeg stivnet til og grep tak i armen hans. –Min? Jeg ble tynn i stemmen, for jeg hadde jo lest bibelhistorien. –Kommer jeg til å dø, snart, liksom…? Er det det dette handler om?

-Ikke den store døden, sa han. – Den kommer siden. Først kommer alle de små dødsfallene.

-Dødsfallene? Jeg hørte stemmen min sprekke. –Du sa dødsfallene – i flertall?

-En god del. Kanskje mange.

-Men, små håper jeg? De blir små?

-De vil ikke føles små der og da.

Jeg snudde meg og så meg tilbake, og lurte på om det det var for sent å takke nei til invitasjonen.

-Det går ikke an å snu nå, sa han mildt. –Jeg er ferdig med min Hellige uke, ikke bare for å sikre din oppstandelse fra den store døden, men for å gi deg et oppstandelses-mønster fra de små dødene også. Dine hellige uker vil komme. Ditt eneste valg er hvorvidt du vil gå gjennom dem alene, eller sammen med meg.

Armen min grep fatt i hans. – Ikke alene, hvisket jeg.

-Den neste dagen vi skal rette oppmerksomheten mot, er skjærtorsdag.

Jeg ville ikke åpne øynene. Jeg kunne min bibelhistorie. Jeg husket hva som skjedde denne dagen. Det siste måltid. Gethsemanes hage. Sviket. Smerten.

-Se! Herren åpnet forsiktig øynene  mine.

Bilder fra en hage. Ingen apostler. Ingen soldater. Ingen oliventrær. Meg. Og et svik.

Kreft. Med en usikker prognose…

Nedbemanning på jobben. «Ikke ta det personlig…»

Skilsmisse…

Barnet ditt sitter i fengsel…

Drept i kamp…

Skuffelse… Mismodighet…. Angst… Ensomhet… Nederlag….

Alene i hagen med et svik. Jeg så meg selv, alene, knelende, med et knust hjerte, gråtende.

Gråtende i hagen.

-Alt dette? Jeg så på Herren med vantro i blikket. –Vil alt dette skje?

-Du vil oppleve svik som dette, svarte han. –Du vil knele i din hage, og du vil gråte. Du vil ikke blø, men du vil gråte.

-Kommer du til å være der?

-Hvert eneste øyeblikk.

-Du kommer ikke til å sovne?

-Jeg kommer ikke til å sovne.

Han tok meg i hånden og vi gikk videre. –Langfredag, sa han og pekte.

Jeg så, og så meg selv med bøyd rygg, nedtynget.

-Uff, sa jeg. -Jeg skjemmes over å se meg selv med så bøyd rygg, på grunn av en så liten byrde.

-Jeg ble gitt mitt kors å bære, og du blir gitt ditt, sa han. –Hør nå. Overgi deg til den knusende vekten. Hendene dine er bundet og du blir ydmyket, befridd fra all stolthet. Når du faller, reis deg opp igjen. Du vil oppleve tretthet, du vil oppleve nederlag, men reis deg opp igjen. Dine kjære vil gråte for deg mens det pågår. La dem. Hender vil ønske å tørke bort dine tårer. La dem. Og la dine ord være tilgivende ord, for den som sviker deg vet ikke at han gjør det.

-Du er fremdeles sammen med meg?

-Hvert eneste skritt. Bærende på byrden sammen med deg.

-Og så – dør jeg?

-Livet slik du kjente det på palmesøndag – det er over.

-Begravet?

-En stor stein foran inngangen.

-Og nå er det mørke, sa han i det vi gikk videre. –Ikke kjemp mot mørket. En mørk lørdag er hellig den også.

Jeg så meg rundt. Jeg lå på sengen. Helt rolig, med øynene lukket, uten vilje til å stå opp.

-Hvil, sa han. -Reflekter. Vent. Stol på mørket.

Jeg ventet. Jeg så på mitt sorgfulle ansikt, fremdeles liggende i sengen. Ingen lampe. Intet stearinlys. Så mørkt. Så liten og alene. Jeg så mot himmelen etter en antydning av morgen.

-Påsken kommer, sa han. –Bare vent.

Vi gikk videre. Gjennom mørket. Skritt for skritt. Armene hans rundt meg.

Et lysskjær. Bittelite. Et til. Som om det var morgen – jo, det var blitt morgen – sakte men sikkert. Helt gradvis, umerkelig. Lyset som skinte på mitt sorgfulle ansikt – og nå skinte lyset fra ansiktet mitt! Kroppen min reiste seg opp fra denne lille døden. Sittende. Stående.  Anerkjente lyskilden. Ble selv en lyskilde.

-Jeg har aldri sett meg selv se slik ut før, mumlet jeg. –Jeg er mer enn jeg var før!

-Min venn – jeg kunne høre soloppgang i stemmen hans – dette er påskens hemmelighet. Livet etter døden er alltid større enn livet før døden.

-Oppstandelse. Jeg sa det med ærefrykt. Hvilken frihet. En stor sten, som er tatt bort.

-Legg merke til mønsteret, sa han. –Overgi deg. Bær din byrde som best du kan. Tilgi. Stol på mørket. Husk for all del å tilgi. Hvis du ikke gjør det, kan det ta lang tid før morgenen kommer.

-Men samme hvor lang tid det tar, sa han, samme hvor smertefull din langfredag er, samme hvor mørk din påskeaften-lørdag er, vil jeg være med deg hvert øyeblikk, med et løfte om en strålende påskemorgen. For jeg kom til verden i den hellige uken.

Vi gikk videre nedover stien.

Han gikk først.

Jeg fulgte etter.

 

 

 

 

 

 

Carol Pearson er medlem av kirken og har har blant annet skrevet teksten til primærsangen: «Jeg går med deg». Hun er en ivrig feminist med friske meninger jeg digger. Jeg sendte henne en en melding og uttrykte hva teksten hennes hadde betydd for meg. Jeg fikk et veldig hyggelig svar tilbake med en oppfordring om å hilse til alle hennes venner i Norge. 🙂

 

 

En tanke om “Vår personlige palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag & påskemorgen. «Den hellige uken» av Carol Lynn Pearson

  1. Så inderlig følt og selvopplevd

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

It looks like the WordPress site URL is incorrectly configured. Please check it in your widget settings.

Arkiv

%d bloggere like this: