Maria, sykepleieren som dro på misjon til Ecuador

Legg igjen en kommentar

4. mai 2018 av Eline

Maria, sykepleieren som dro på misjon til Ecuador

equador

«Dear Sister Sjøvold, You are hereby called to serve as a missionary of The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints. You are assigned to labor in the Ecuador, Quito mission.” Å åpne kovolutten med denne informasjonen skulle forandre livet til Maria, trønderjenta oppvokst i Moss.

Når man sender inn søknad om å få reise på misjon, så får man ikke selv bestemme hvor man vil reise. Spenningen er derfor stor når den store, hvite konvolutten kommer i posten og man skjønner at «nå skjer det virkelig». Maria har laget en video fra dette store øyeblikket, se bare her:

I tillegg til å proselytere og lære seg et helt nytt språk, fikk Maria vite at hun skulle fungere som en «sykepleiermisjonær». I praksis betydde dette at hun skulle bistå misjonærenes helse. Være deres kontaktperson, samarbeide med lokale leger, holde orden på forsikringspapirer osv.  Det siste «oppdraget» var hun godt forberedt til. Maria er utdannet sykepleier og hadde jobbet 5 i kommunehelsetjenesten.

Men hva med de andre misjonsoppgaven?! Når man skal flytte hjemmefra, bli kjent med en fremmed kultur, formidle egne tro til vilt fremmede, så tenker jeg på et ord det er viktig å ha fokus på under forberedelsene: SELVHJULPENHET.

Selvhjulpenhet

Maria holdt en superfin tale under en konferanse for menigheter på østlandsområdet like etter at hun kom hjem fra misjon. Hun fortalte om viktigheten av selvhjulpenhet og hvordan dette prinsippet hadde hjulpet henne selv og andre i Ecuador.

«Når vi snakker om selvhjulpenhet i kirken, så er det gjerne delt inn i to grupper. Åndelig og timelig selvhjulpenhet. Åndelig selvhjulpen er å ha nok tro på Gud, og stole på Han. Følge Han på tross av andres valg. Du er ydmyk, har integritet og har et vitnesbyrd som bærer deg gjennom vanskeligheter.

Timelig selvhjulpenhet dreier seg om å fikse hverdagen sin økonomisk og praktisk gjennom arbeid og innsats. Jeg er så heldig at jeg har flere nære familiemedlemmer som har lært meg mange nyttige ting under min oppvekst. Lage mat, sy i en knapp, strikke/hekle, vaske og stryke klær, skifte dekk på bilen, sjekke for olje etc.. Jeg har tjent mine egne penger og bodd alene.

Det er mange flere måter å være timelig og åndelig selvhjulpen på.  Jeg tenker at det viktigste er nettopp det at vi ikke bare kan hjelpe oss selv, men også andre. Det har jeg sett mange eksempler på fra misjon»

Alder, ingen hindring

Maria var selvhjulpen på mange områder i livet, noe som gjorde henne svært godt rustet til livet som misjonær. Hun var en stor ressurs for andre, både som sykepleier, lærer og medmenneske. Maria var 27 år da hun bestemte seg for å dra, det vanligste er mellom 18-19 år. Hun har i det store og hele ikke kjent så mye på aldersforskjellene. Men i visse situasjoner ble det tydelig: «-Jeg følte mange ganger at det ikke var noen forskjell. Vi var alle misjonærer, og jeg så at mange vokste på den rollen. Men som sykepleier var det enkelte ting som kunne være frustrerende. For eksempel telefoner fra misjonærer som ikke visste hvordan de skulle ta vare på seg selv. Mange kom rett fra hjemmefra med en oppdragelse som prinser og prinsesser av foreldrene sine. De visste derfor lite om f.eks. forkjølelse, at det er greit å føle seg sliten, men du trenger ikke ta deg 3 dager i senga for det! 😊»

 

 

 

 

Språkbarriere førte til mange komiske situasjoner 

Maria måtte lære seg spansk i rasende fart. Etter noen måneder med intensivt språk og misjonsopplæring i Mexico City, var hun hun så klar som hun kunne få blitt. «Learning by doing» ble stikkordet og det førte til mange komiske situasjoner! Her er noen historier som Maria, eller Hermana Sjøvold som hun ble kalt, har delt på bloggen sin:

«-Jeg spurte kompanjongen min (vi er satt sammen i par her på opplæringssenteret) om hun ville ha norsk sjokolade (krokanrull). Jeg sa:»It has «crocain» in it…» og hun svarte: «COCAIN!??» «NO! Like crunchy stuff!» 😊 Senere spurte jeg henne om hun ville ha «Satisfaction» fordi jeg ikke husket navnet på hånd-desinfeksjon på engelsk. HAHAHA! SANITIZER!

«-Chistoso betyr morsom, og vi har hatt noen skikkelig morsomme øyeblikk denne uka! Jeg snakket spansk med en undersøker på telefonen. Hun fortalte at hun var syk og på vei hjem fra jobb. Jeg svarte: «Es mejor que usted puede regresar a su casa y rescusitar.» Misjonærsøsteren jeg var sammen med, så på meg med STORE øyne og jeg skjønte med en gang at jeg hadde sagt noe feil! «DESCANSAR», lo hun, NO RESCUSITAR! Det betydde nemlig å gjenoppstå! HAHAHAHAHAH!!!! Jeg lo sååå godt etterpå!!!»

«-En misjonær ringer sent en kveld og fortalte (på spansk) at han hadde «DOLOR EN PENIS???» Misjonærsøsteren jeg var sammen med var på badet så jeg måtte prøve å finne på noe å si: «Elder, está bien que yo puedo llamarle en 5 minutos. Yo quiero hablar con mi compañera?» Jeg spurte om vi kunne ringe han opp om 5 min. Det var kompanjongen min som gjorde det: «Por donde está su dolor, Elder?», spurte hun forsiktig for å se om jeg hadde forstått riktig… «En mi apéndice..» HAHA! Han hadde smerter i blindtarmen! Takk for at jeg ikke begynte å si noe som ville gjort det SKIKKELIG flaut! Jeg digger at vi kan ha det gøy samtidig som vi gjør misjonærarbeid! Vi opplever stadig ting som vi ler av! 

Ecuador, mat og kultur.  Maria tilpasset seg fort det nye landet og kulturen. Hun savnet rent drikkevann og kanskje en god laksmiddag, men ellers var hun tilfreds og tilpasset seg også raskt misjonærlivet.  Som matelsker, måtte jeg spørre Maria om matkulturen! «-Jeg elsker maten i Equador! De lager de lager fantastiske brød bakeverk. Frukt er tilgjengelig over alt. Også spiser de alt mulig rart og spennende! Marsvin, levende larve, ku klove, kumagesekk (guatita) osv. jeg prøver å smake litt av alt! En matrett jeg liker spesielt godt heter Fanesca. Det er en klassisk påskerett. En suppe laget av 12 kornsorter, med fisk, egg, løk, tomat, ost etc..En annen favoritt er «Ensebollado». Det er en fiskesuppe med hvit fisk, løk, yuca (en grønnsak), og annet + POPCORN 😀

Hvordan syntes Maria det var å spise levende larve? Se her!

Her er noen morsomme historier fra bloggen til Maria som illustrerer noen kulturforskjeller:

– «Vi så en motorsyklist med en dame bakpå…. Hun satt på en litt rar måte, og vi så plutselig en BABY inni mellom dem, og HUN AMMET????!!!! QUE?! Det er virkelig en annen verden.»

-« I natt våknet jeg av at køyesenga vår ristet/vaiet frem og tilbake. Jeg skjønte ingenting, men husket at Hermana. Wyson fortalte meg om å våkne på natta av jordskjelv. JORDSKJELV? Jepp, det skjedde i natt.»

– «På vei fra Riobamba (som de forøvrig kaller Friobamba fordi det er så kaldt) så vi folk som brukte trær som tørkestativ for klær. Ja, en annen verden.»

Ellers var det en helt fantastisk natur i Ecuador som jeg kommer til å savne veldig.

To og to

 

Et kjennetegn på mormonmisjonærer er at de alltid er to og to. De bor sammen og arbeider sammen hele dagen. Hvordan opplevde Maria dette? «-For meg føltes det litt rart i starten. Men etter hvert føltes det veldig trygt. Man har alltid en å snakke med. Alltid en som er der for deg. Det er gøy å lære om andre kulturer. Og hvis det skjer noe, så har man alltid et vitne. Man har alltid en å rådføre seg sammen med, be sammen med.

Jeg glemmer ikke kvelden da vi fikk en telefon midt på natten. Siden jeg var sykepleier for alle misjonærene i min misjon, så ringte de til meg og min kompanjong/medarbeider når de ikke følte seg i form. Det var en søstermisjonær som ringte halv 10 på kvelden. Hun klaget over sterke smerter i magen og var i følge kompanjongen hennes veldig blek og hadde kastet opp flere ganger. Kompanjongen min og jeg ba en bønn etter telefonsamtalen. Var dette noe vi måtte ta tak i med en gang eller kunne det vente til morgendagen?

Vi så på hverandre og visste hva svaret var med en gang. 

Ca. 1 time senere var vi på sykehuset og hun ble innlagt på akutten. Hun begynte å utvikle feber og legene gjorde mange undersøkelser, men var ikke sikre på hva som foregikk. De kunne muligens se en cyste, men legene i USA var uenige.

Neste dag var hun såpass dårlig at misjonspresidenten måtte kontakte familien for tillatelse til å gjennomføre en operasjon så raskt som mulig. De måtte bare åpne henne opp for å se hva de kunne finne.  Kompanjongen min og jeg ventet spente og ba til vår Himmelske Fader om at alt måtte gå bra. Vi får en tlf opp på rommet hennes. De vil ha en av oss ned på operasjonsrommet. Hva er det som har skjedd? 

Kompanjongen min, som også var sykepleier, kom inn på operasjonsrommet og så henne ligge der med magen åpen. «Vi ville at dere skulle se hvor vanskelig denne operasjonen er», sa legen. Denne jenta hadde hatt en sykdom fra fødsel som gjorde at hun hadde vært gjennom mange operasjoner som liten, og kroppen hennes hadde derfor utviklet et arrvev som det var veldig vanskelig å skjære gjennom uten en høy risiko for å treffe feil.

I det kompanjongen min skal til å gå føler hun sterkt at hun må minne legen på å sjekke etter den eventuelle cysten… Legen svarte som om han hadde glemt det, og ba om noen timer til. 

Etter et par timer fikk vi beskjed om at de hadde funnet en stor cyste som hadde sprukket og forårsaket en infeksjon i buken hennes. 

Personlig utvikling

Maria kom hjem for ca 3mnd siden etter å ha fullført sin misjon på 18 mnd. Hun har satt dype spor etter seg og rørt ved mange menneskers liv. Voksne og barn. Jeg spurte om Maria også ville fortelle litt om sin egen personlige utvikling:

«-Maria før misjon: Jeg var selvstendig, men nokså usikker på meg selv. Jeg likte ikke å være i sentrum. Jeg likte ikke snakke foran en større forsamling. Jeg kunne være flau over å dele det jeg trodde på med andre. En motivasjon for å reise på misjon var at jeg ville bli utfordret på vanskelige ting for å bli bedre. Jeg ville lære mer. Jeg ville hjelpe andre. Jeg ville reise. Jeg følte sterkt at Gud hadde kalt meg.

Maria etter misjon: Jeg har fått en stor forståelse for at mennesker er forskjellige etter hvilken kultur de er vokst opp med. Det er utrolig viktig å ikke dømme ut i fra vårt eget tankesett og kultur! Jeg har lært å være mer tilbøyelig for ting som ikke betyr så mye. Jeg er tryggere på meg selv og ved det klarer å stå opp for mine meninger. Jeg har fått større tro på meg selv og min verdi. Jeg har en plass. Jeg er god nok. Jeg er en Guds datter. Jeg har lært å jobbe bevisst med mål som effektiv rettesnor. Jeg ønsker i større grad å ta vare på kroppen min slik at jeg har energi og føler meg bra. Å dele evangeliet gjør meg ikke lenger flau. Jeg har nå gode rutiner for bønn og skriftstudium. Jeg vet helt sikkert at Gud finnes.

Et kapittel er over, et nytt åpens.

Maria er en driftig dame og har planene klare. Etter misjonen har hun vært på reise for å treffe gamle og nye venner. Hun har fått ny jobb på Rikshospitalet og ser etter leilighet i Oslo. Hun har bestemt seg for å lære fiolin og et nytt språk. Kanskje også litt dans og date? 😊 For å avslutte med Marias egne ord og oppfordring:

Hasta luego! Husk å ha det gøy hver eneste dag! Livet er mye bedre med latter 😊

 

-Eline

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Arkiv

%d bloggere like this: