Med 70 jenter på Gaustatoppen: «Mål i sikte»

2

12. august 2018 av Eline

LEIR=ÅRETS HAPPENING! Hver sommer reiser jentene i kirken min på leir. De kommer fra hele Norge, og er i alderen 12-18 år. I år var ca 70 jenter samlet på en leirplass 30min unna Gaustadtoppen i Rjukan . Et fantastisk sted med helt magisk utsikt. Jeg fikk lyst til å ta på meg bunad og spille noe av Edvard Grieg, kunne ikke bli mer nasjonalromantisk enn dette stedet!

 

Jeg har spurt søsteren min, som har vært leirleder noen år, om å skrive et eget innlegg om «pikeleir». Hun lovte å ha det klart om kort tid. Denne posten er derfor avgrenset til å handle om noen tanker jeg fikk mens vi gikk opp Gaustatoppen.

Jeg får alltid mange tanker når jeg går på tur. Denne gangen hadde jeg tema for leiren i tankene: «Mål i sikte». Det spesielle med Gaustatoppen er at man ser målet hele tiden. Du ser toppen fra bunn i bakken ved parkeringsplassen, det er bare å gi gass.

 

 

 

 

 

 

 

I overført betydning så tenkte jeg på tema knyttet til eget liv. Hvor viktig det er å sette seg mål i hverdagen. På jobben. I familien. Trening. Som religiøs, gir tema også en tilleggs dimensjon. Jeg er ganske god på kortsiktige mål. Det jeg kan gjøre unna i et jafs mens jeg»har kick». Langsiktige mål er vanskeligere. Når jeg nærmer meg slutten på et prosjekt og jeg er veldig fornøyd over eget driv, hender det ikke sjeldent at futten går ut og målet blir nådd senere enn antatt..

Jeg opplevde noe som illustrerte dette på turen til Gaustatoppen. Jeg hadde et bra driv og passet på jentene mine som lå langt fremme. Noen lå lengre bak, så jeg pendlet litt frem og tilbake mellom gruppene. Ca 15min før toppen tetnet det seg til med folk. Jeg irriterte meg (ikke så mye da) over å måtte gå bak andre som sinket tempo og jeg ville tøffe meg litt for jentene som lå foran ved å komme raskt frem. Jeg gikk derfor av stien og fulgte min egen «offpiste løype»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den siste biten er bare steinrøys og beina var rimelig tunge. Jeg hadde ikke gått veldig langt før en av jentene, som hadde ligget bak meg, plutselig jogget forbi! Hun hadde fulgt stien hele veien og nå jogget hun altså forbi meg med fornyet superkrefter. Også jeg som skulle ta en short cut!! Det var altså denne nydelige spirevippen som kom først til toppen, ikke meg som skulle gå min egen vei og være smart…

Men jeg kom tilslutt frem til målet jeg også og jubelen var stor! Enda større da jeg i allefall slo søsteren min, haha!

 

På toppen var det en helt fantastisk utsikt. Med sine 1883m.o.h. raget fjellet høyt over landskapet og man kan se 1/6 av Norge. Jeg var så glad for å være der sammen med søsteren min. Datteren min. De andre jentene jeg var leder for. De andre voksne jeg var leder sammen med. Tyskeren med det gedigne kameraet på magen. Den lille gutten som gråt fordi han var sliten. Den gamle damen med vandrestav å støtte seg på. Den utrente mannen som gispet etter luft. Den søte hunden. Nedlenderen som jogget opp og ned i rekord fart. Babyen i bæresjal. Jeg har aldri vært i fjellet med så mange mennesker samtidig!

 

Det kule var at alle sammen, i hver sin form og farge, skulle på toppen. Jeg heiet på dem. Jeg gledet meg over å dele den storslagne naturen og felles måloppnåelse med folk jeg var glad i og ikke kjente i det hele tatt.

De eldste jentene på leiren, ungdomslederne, hadde fått i oppgave å støtte de yngre jentene som trengte motivasjon. Og som de sto på. De sang sanger, bar sekker, stilte spørsmål, holdt i hånden, dyttet i ryggen og pushet de fremover med smil og godt humør. På den måten vil jeg tro de glemte sine egne tunge bein og slitne lår.

Jeg tror vi har synlige og usynlige hjelpere for å nå målene i livene våre. Noen ganger er det vi som hjelper, andre ganger mottar vi hjelp. Til de hverdagslige og korte målene, til de lengre og overordnede. Hjelp til å flytte beina. Reise oss når vi faller. Komme tilbake på stien. Snøre skoen. Bære sekken. Dette er et samarbeid, påtross av hjelp må det være et personlig ønske til stede for å nå målene.

Vi skal alle til topps i eget liv. Hva dette innebærer vil være individuelt. Vi kjemper oss dit i eget tempo og med de avstikkene som livet byr på. Men alle skal med!

 

-Eline

2 tanker om “Med 70 jenter på Gaustatoppen: «Mål i sikte»

  1. Et flott bilde på hvordan man noen ganger spurter og noen ganger halvveis ramler med hjelp mot et mål som kan være bitte lite grann lenger unna enn først antatt. Men heldige er de som har et mål å gå imot – og som ser det foran seg!

  2. Kari K Robinson sier:

    Amazing! I loved reading this and gained a whole new perspective on the gospel principle of working together! Brilliant! I wish I could have been with you all! It sounds so wonderful! My name is Kari Robinson and I am 29% Norwegian (according to DNA testing). My ancestors are from Trondheim and Frøya and thereabouts and I have another line from Glemmen/Fredrikstad area that goes back to about 450 AD. I was named Kari because of my Great-grandfather John Widtsoe and love having a truly Norse name! I also served a mission there 40 years ago (serving in Bergen, Stavanger and Skien) and am working on regaining my language skills. I am currently serving as a church service missionary in Salt Lake City not far from my home! I love the gospel and love reading your blog – it’s quite inspirational! Keep up the excellent work! And thank you for your efforts! Evangeliet er sant!!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Google translate

Translate this blog into different languages...

Arabic English Finnish French German

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Arkiv

%d bloggere like this: